De fleste vil kanskje huske ham best fra sangene han skrev sammen med Eyvind Skeie, blant annet til TV-serien Portveien 2, hvor «Tenn lys» ble den mest kjente sangen.

Tirsdag døde komponisten, 73 år gammel.

Musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold, beskriver Sigvald Tveit som en meget kjær venn og kollega og en mesterkokk – men naturligvis også som en frem­ragende komponist.

– Han elsket film og filmmusikk. En gang vi holdt et seminar om Chaplins filmer, greide han forsyne meg å få David Raskin, som var medkomponist til Charlie Chaplins Modern Times, til seminaret i Norge. Dét hadde ingen andre enn Sigvald greid, roser Bjørkvold sin avdøde venn.

Gehørstradisjon

Tveit var leder­ for spiritual-gruppa Freedom Quartet. Han dirigerte det første Angelos-koret i Vestre Frikirke i Oslo. Han er den komponisten i Norge som er registrert med flest komposisjoner i TONO.

Bjørkvold berømmer ham også for å ha skrevet mange flotte sanger for kirken og Salmeboken, som på 1970-tallet kunne virke opprørsk i kirkelige kretser, ifølge Bjørkvold.

– Vi jobbet mest sammen om klassisk harmonilære. Sigvald skrev en egen harmonilærebok, og en hovedoppgave om Bach. Han var uansett mest av alt en folkelig komponist og musiker som elsket Duke Ellington og storbandjazz.

Både han og Sigvald Tveit tilhørte en musikalsk gehørstradisjon, hevder kollegaen fra Universitetet i Oslo.

– Jeg er overbevist om at en sang som «Tenn lys» vil leve i flere hundre år. Så bra er den!

Intuitiv forståelse

Eyvind Skeie samarbeidet med Sigvald Tveit i over 40 år, og betraktet ham som en nær og god venn like lenge. De skrev syngespillene­ Visst skal våren komme og Det gode landet sammen. De drev i flere år også plateselskapet ­Fablos, og familiene deres dro på ferier sammen.

– For meg var det en underlig dag i går. Sigvald og jeg skrev jo mange hundre sanger sammen, og han lærte meg mye om forholdet mellom tekst og musikk, sier Skeie.

Han beskriver Tveit som en intellektuell person, med vide interesser på kunstfeltet. Også innen litteratur og film.

– Men det viktigste for meg, var likevel at han hadde en ­melodisk kilde i sitt indre, som var en unik blanding av intuitiv musikalitet og faglig forståelse av musikk. Dét gjorde at han kunne skape melodilinjer som var veldig enkle, men også hadde særpreg. Det er en egenskap som er få forunt, sier Eivind Skeie.

Stort liv

Nettopp disse egenskapene gjør at Eli Rygg, som var programleder for TV-serien Portveien 2 sammen med Jarl Goli, fremdeles synger sanger som «Tenn lys» og «Morgen­dagens søsken» sammen med forskjellige barnekor. Senest i Metodistkirken i Fredrikstad før jul.

– Sangene holder seg. Jeg vet også at «Adjø, farvel» og «For siste gang» er blitt brukt i begravelser, ikke minst for barn. Veldig rart å tenke på at Sigvald nå er død. Samtidig er det godt å vite at mye av det han har komponert vil leve videre, sier Eli Rygg.

Hun minnes med glede en markering som ble holdt i Oslo for ham, etter at Sigvald var blitt syk. Hun leste «Guds gjøgler», og hedersgjesten avsluttet kvelden med å spille «Deg være ære» på orgelet.

– Det var siste gang jeg traff ham. Han levde et stort liv, og jeg er takknemlig som fikk jobbe med ham og bli kjent med ham, sier Eli Rygg.

Lydhør

Selv om Sigvald Tveit var komponist, så hevder Eyvind Skeie at teksten alltid var utgangspunktet for ham. På spøk sa han til sin gode venn, at han var mer interessert i litteratur enn musikk.

– Jeg ble nesten alltid veldig glad når han sendte melodien til teksten på faks, eller sang den i telefonen. Jeg stolte på det som kom fra ham.

Forfatteren Edvard Hoem sier han også hadde stor glede av samarbeidet med Sigvald Tveit. Sistnevnte tonesatte Hoems­ ­tekster til syngespillene Herr Petters lovsang (om Petter Dass) og Meisteren og Miriam (en påskefortelling).

– Sigvald var allsidig og kunnskapsrik, også innenfor det ­litterære feltet. Det gjorde det lett å samarbeide med ham, sier Hoem.

Musikalsk bro

Hoem ble kjent med Sigvald Tveit midt på 1980-tallet. Han hadde lagt merke til en mann som gjentatte ganger kom på foredragene han holdt, og som til slutt tok kontakt med ham. Det var Sigvald.

– Etter det begynte vi et samarbeid, og det ble også starten på et langt vennskap.

Da Sigvald Tveit fikk Alzheimer, ble det slutt på det kunstneriske samarbeidet med både Skeie og Hoem. Men ikke slutt på vennskapet.

– Da han mistet språket, var det en musikalsk bro mellom oss. Fordi han fortsatt hadde musikken i seg, kommuniserte vi gjennom musikken, sier Skeie.

– Det var trist å se Sigvald syk. Det gikk jo bare én vei. Så da jeg så ham på likskue, var det en trøst å tenke på at han nå endelig kunne hvile i fred. Han hadde jo et utrolig rikt liv bak seg, og det er mange som har mye å takke ham for, både familien, studentene hans og vennene hans. Jeg er dypt takknemlig for å ha vært en av disse vennene, sier Edvard Hoem.

Livsfølelse

Eyvind Skeie husker at Tveit flere ganger betrodde ham at det viktigste var at sangene de skrev skulle gi en livsfølelse og et håp i troen. Han var medlem av Den Evangelisk Lutherske Frikirke, og ga ut ­deres salmebok.

– Han ønsket alltid å kommunisere det han mente var viktig, og var opptatt av at det skulle ha et formål. Selv om han stod støtt i den klassiske musikktradisjonen, og godt kunne skrevet suite for en kvartett, skrev han sjelden musikk uten at det fulgte ord med. Han var aldri redd for å være enkel i formidlingen. Når han i stor grad satte sitt komposiroriske arbeid inn i et kirkelig perspektiv, så var han i praksis en evangelist. Men det lå implisitt i musikken, sier Skeie.