Anmeldelser

Selvoppofrende helter i meningsløs krig

Regissør Sam Mendes fikk som liten høre bestefaren fortelle om sine opplevelser i 1. verdenskrig. Det inspirerte ham til å lage 1917.

Filmelskere har fått med seg at 1917 nylig vant et par gjeve Golden Globe-priser (Beste dramafilm, Beste regi i spillefilm) og er nominert i ti Oscar-kategorier (deriblant Beste film, Beste regi og Beste manus). Så da må vel saken være klar – dette er en fantastisk krigsfilm? Svaret mitt er tja, ikke helt.

Imponerende

Først til det positive. Mendes og hans medarbeidere har utført et imponerende håndverk. Skyttergravene i Belgia under første verdenskrig er skildret i nitid detalj, befolket med utslitte, sårede og fortsatt kampklare soldater som venter på nye ordrer. Det utbombede ingenmannslandet mellom de stridende partene er fullt av piggtråd, granathylser og gjørmehull; rotter gnager og kråker hakker i blodige lik.

Gjennom dette helvetet på jord beordres to britiske soldater, Blake og Schofield (Sco), våren 1917 for å varsle en bataljon om at stedet der en general tror det er trygt å slå til mot tyskerne, likevel er en felle.

Gjennom filmen følger vi sendebudets ekstremt farefulle ferd – vil de to lykkes i sitt oppdrag, redde livet til 1600 mann og dermed bli krigshelter?

Hvordan det går, skal ikke røpes.

Inspirert av

Ikke alt som skjer på kinolerretet i 1917, hendte slik i virkeligheten. Regissør Mendes´ farfar, som hadde vervet seg hos britene, påtok seg et farlig oppdrag for å varsle om hvor hans medsoldater befant seg på slagmarken i Belgia slik at de kunne komme seg i sikkerhet. Selv unnslapp han snikskyttere, geværsalver og granater og fikk en tapperhetsmedalje for sitt mot.

Bestefarens fortelling fra krigen sådde et frø i barnebarnet som ble en anerkjent filmskaper (Road to Perdition, American Beauty, to James Bond-filmer). Men Sam Mendes er klar på at manuset i 1917 for det meste er fiksjon hva angår de to hovedpersonenes ferd gjennom ingenmannsland for å redde bataljonen fra utslettelse.

Hva vil han si?

Visst finnes det talende scener i 1917, som da Blake og Sco kommer til en forlatt bondegård og passerer gjennom en hage med blomstrende morelltrær. Kontrasten mellom vårens skjønnhet og krigens redsler er slående.

Likevel blir jeg mindre beveget av 1917 enn jeg hadde ventet.

Grunnen er at andre krigsfilmer har vist mye av det samme før, men gjort det enda mer tankevekkende. I lys av dette blir 1917 en litt ordinær film om heltene som gir alt, men uten å formidle nye, større perspektiver.

Hacksaw Ridge

Ett eksempel er Mel Gibsons krigsdrama fra andre verdenskrig, Hacksaw Ridge (2016). Den framstilte slagmarkens helvete på den japanske øya Okinawa i scener som var til dels overtydelige. Mendes har etterlignet noe av dette.

LES ANMELDELSEN HER: – En utrolig heltefortelling

Men helten i Gibsons film var annerledes, inntil det naive: Den fromme, ikkevoldelige sanitetssoldaten Desmond Doss redder sårede ned fra Hacksaw Ridge med fare for eget liv. Han klarte på mirakuløst vis å berge 75 medsoldater og befal, til alles enorme overraskelse, noe som senere ga ham USAs høyeste militære æresmedalje.

Gibson var i sin film ikke åpenlyst imot våpenbruk og bekjempelse av en farlig fiende. Men indirekte fikk han meg til å tenke at hvis bare alle gjorde som Desmond, vil de idiotiske krigene vært over.

Fienden på film

Amerikaneren Mendes ser hendelsene i 1917 gjennom et britisk perspektiv. Han latterliggjør ikke fienden, men usynliggjør den så å si. Vi vet at tyskerne finnes et sted bak frontlinjen. I et glimt vises et stillsfoto av to barn som Blake og Sco finner at en tysk soldat har glemt igjen på sengen i en forlatt bunker. For øvrig trer tyskerne av og til fram som enkeltpersoner som truer heltene: Den knivstikkende soldaten, den fulle kommandanten, de livsfarlige snikskytterne.

I synet på fienden hadde Gibsons Hacksaw Ridge lite nytt å komme med. Han nøyde seg med å kalle japanerne for Satan og viste hvordan de veltet fram for å slå amerikanerne tilbake.

LES OGSÅ: Dunkirk – en klassiker

Et langt mer nyansert bilde av fienden ga Clint Eastwood i Brev fra Iwo Jima (2006). På den japanske øya som USA slåss for å erobre, ble det gjennom 35 grufulle døgn slaktet ned 1000 soldater om dagen. Men den amerikanske regissøren latterliggjør aldri fienden, slik det er vanlig i patriotiske filmer.

Store spørsmål

Personskildringen i Brev fra Iwo Jima er særdeles vellykket og gir sympati ikke bare med amerikanerne, men også med en japansk general og en japansk soldat som bare lengter hjem til sin gravide kone og sitt lille bakeri.

Slik stilte Eastwood brennaktuelle spørsmål ved å vise aktørenes felles menneskelige trekk: Hvorfor sender nasjoner unge menn ut i krig? Hvorfor sier politikere ja til dette når både de og deres mødre, hustruer og kjærester vet at risikoen for å få en død soldat hjem er høy? Og hvordan handler soldater i nederlagets time?

Selvfølgelig får Sam Mendes fram krigens meningsløshet, men han klarer likevel ikke å løfte 1917 til et nivå som går ut over den enkelte soldats lengsel etter å komme hjem til de han elsker der hjemme, og sorgen over at noen i stedet ender i en likpose.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser