Salman Rushdie er fortsatt optimist

Skrevet av Michael Bach Henriksen/Kristeligt Dagblad

På døren i den stille universitetsgangen står det «Prof. Salman Rushdie» på et lite navneskilt. Døren står på gløtt. Man kan se en plakat med omslaget til ­Sataniske vers og hyller fylt med oversettelser av de mange bøkene publisert av kontorets eier gjennom årene. Professoren selv er ikke å se.

Det er overraskende at man kan komme hit, til New York University og helt fram til Salman Rushdies dør, uten den minste sikkerhetskontroll. Rushdie har vært professor på instituttet i tre år og underviser dette semesteret i journalistisk sakprosa. Men burde det ikke være en vakt her?

Forfulgt

Rushdie var tross alt forfulgt i mange år, dømt til ­døden av Ayatollah Khomeini for å skrive en roman «mot islam, profeten og Koranen», slik det ble formulert i 1989. Etter det begynte­ Rushdie å flytte fra hus til hus med konstant politi­beskyttelse.

I år er det 30 år siden han gav ut den verdensberømte romanen om de sataniske versene, som medførte en lang, djevelsk tid som dødsdømt i skjul.

Nylig kom den danske oversettelsen av hans nye roman Det gyldne hus. Neste år kommer den også på norsk, oversatt av Ingrid Haug. Den er allerede blitt kjent som «romanen om Trump», fordi en tegneseriefigur med en merkelig hårfarge stiller i presidentvalget – og vinner.

Det gyldne hus er skrevet før Trumps inntog i Det hvite hus. Så Rushdie noe som vi andre overså? Er hans nye roman profetisk?

LES OGSÅ: Dansk teater dropper «Sataniske vers»

Overraskelser

Professor­gangen er stadig stille, men nå tusler noen i enden. Rundt hjørnet kommer den verdensberømte­ forfatteren i langsomt tempo, med hvit skjorte og svarte bukser.

– Jeg skulle bare ha et glass vann, sier han fremme ved døråpningen inn til alle bøkene.

Hans nye roman handler ikke bare om Donald Trump, men er en historie om USA og den vestlige verden de siste ti årene. Om alt det som gjorde valget av ­eiendomsmogulen og TV-stjernen mulig.

– Vi lever i overraskelsenes tidsalder, hvor det umulige kan skje. Og det skjer. Selv var jeg sjokkert over valgresultatet, og over at Hillary Clinton tapte, men romanen min var klokere enn meg, sier Rushdie og setter seg ved skrivebordet.

Verdensbilde

Rushdie forteller at han under arbeidet med romanen holdt seg til en gammel regel om å ikke la roman­karakterene bli talerør for forfatteren selv.

– Hvis du bare lytter til de du er enig med, er du halvt døv. For å kunne være en god forfatter skal du kunne skape karakterer som tenker på en annen måte enn deg selv. En god forfatter er i besittelse av tre gaver. Øyne, for å kunne se verden på interessante måter. Ører, for å kunne høre verden på interessante måter. Og til slutt, et verdensbilde. Det kan riktignok endre seg over tid, men man må ha en grunnleggende idé om hvordan ting forholder seg, som man gjerne vil utrykke og undersøke.

Hva verdensbildet angår, har Rushdie alltid vært klar i sin tale rundt de store spørsmålene. Han har vokst opp i en muslimsk ­familie, slutter seg til klassiske liberale opplysningsidealer og har samtidig med seg sin mors lette omgang med religiøse doktriner.

– For henne hadde islam å gjøre med at vi ikke måtte spise­ gris. Alt annet var tillatt. Men min morfar var from muslim, ba sine fem daglige bønner og var på pilegrimstur til Mekka. Han er en av de mest åpne og tolerante menneskene jeg noen­sinne har kjent, sier Rushdie om sin barndom.

Ikke-troende

For Rushdie er morfaren et tolerant opplysningsideal, en antitese til den ­radikaliserte utgaven av islam som lyste ut fatwaen året etter han hadde skrevet Sataniske vers. I et tidligere intervju har han fortalt at han som 11-åring sa til sin morfar, «Bestefar, jeg tror ikke på Gud!», og svaret var: «Er det virkelig sant? Meget interessant. Fortell meg mer om det!»

Rushdie beskriver seg fortsatt som ikke-troende, men ­nøler ikke med å kalle religionens gjenkomst som den største ­begivenheten i nyere tid.

– I mitt liv som voksen har ­religionens vekst som politisk kraft vært den klart største overraskelsen. Denne måneden er det 50 år siden jeg ble uteksaminert fra Cambridge, i 1968, et år der veldig mye skjedde. Det som ikke skjedde, var imidlertid religion. Hvis du hadde sagt til folk på den tiden at religion ville bli definerende for vår tid, som en kolossal, politisk kraft, ville de ledd. Men vi lever som sagt i overraskelsenes tidsalder, hvor det umulige kan skje.

Religionens utrykk er likevel ytterst forskjellig fra land til land, understreker han.

– USA har til forskjell fra ­Europa alltid vært veldig religiøst. I Europa ble opplysning og frihetsrettigheter utviklet som en idé om frihet fra religionens og kirkens kontroll. I USA er idealet frihet for religion. Folk kom hit for å slippe forfølgelse i Europa­ og for å praktisere deres ofte doktrinære tro uten innblanding. Det første tillegget i den amerikanske grunnloven, som alle tenker på som et dokument om ytringsfrihet, handler besynderlig nok primært om religiøs ytringsfrihet.

Bekymringsverdig

Rushdie er imidlertid mer skeptisk overfor religionens innflytelse i hjemlandet sitt, India. Han mener at ­religionens gjenkomst i sin hindu-­nasjonalistiske utgave primært er politisk motivert, og advarer mot det han beskriver som en strømlinjeforming av en pluralistisk og polyteistisk ­tradisjon.

– Statsministeren har forstått at man kan vinne valg ved å konstruere en hindu-identitet rundt én gudeskikkelse – Ram – og én overordnet religiøs tekst, eposet­ Ramayana. Han er samtidig utrolig dyktig til å mobilisere massene, sier Rushdie og kaller utviklingen for «historisk enestående».

– Det er dypt bekymringsverdig. I USA kan den populistiske strømningen rulles tilbake, men ikke i India. Der er statsminister Narendra Modi langt mer populær enn Trump er her. De forfatterne og intellektuelle jeg kjenner er redselsslagne over den hindu-nasjonalistiske bølgen og føler seg maktesløse, sier han.

Identitet

De tre landene som Rushdie har bodd i og har førstehåndserfaring med, India, Storbritannia og USA, har også et ­annet fenomen til felles – identitet. En «global besettelse», kaller Rushdie det – et tema som også er gjennomgående i forfatterens egne bøker.

– Som med religion betyr ­ordet forskjellige ting rundt om i ­verden. I India betyr religiøs identitet motsetningen mellom islam og hinduisme. I England er det Brexit som er identitetsspørsmålet. Mens identitet her i USA handler om rase og kjønn. Men alle tre landene og deres ­besettelse av identitet har til ­felles at det er etablert en motsetning mellom land og by, ­mellom det landlige og det urbane. ­Denne splittelsen går igjen som en figur i den politiske ­debatten og kan forklare forbløffende mye, ­mener Rushdie.

Immigrasjon

En tredje tilbake­vendende faktor i Rushdies liv og forfatterskap har vært immigrasjonens konsekvenser.

– Du kan ikke unnslippe den personen du er, og jeg er definert av to store begivenheter. Først min utvandring fra India til London, så fra London til New York. Etter Midnattsbarn og Skam, som handlet om den verden jeg kom fra, ble interessen min vendt mot den verden jeg kom til. Faktisk er Sataniske vers primært en roman om immigrasjon og om London, sånn som byen var for immigranter i deres miljøer på 1980-tallet, sier Rushdie og tar gjerne etiketten «storbyforfatter» på seg.

Han er dypt fascinert av hvordan man i moderne multikulturelle metropoler som London og New York konstant er i berøring med alle former for den menneskelige eksistens.

– Alt menneskelig liv, alle ­eksistensielle uttrykksformer, finnes her. Å se hvordan alle disse­ livsformene støter sammen fascinerer meg voldsomt.

Fatwaen

Når Salman Rushdie sier at det er hans to utvandringsopplevelser som definerer han, er det med fullt overlegg at han ikke nevner fatwaen. I verdens øyne er det likevel stadig denne som definerer han. Så sent som i fjor gjenfortalte hele 40 iranske statseide nyhets­medier kravet om at Rushdie skal dø for Sataniske vers og lovet ut 600.000 dollar i dusør. Men hverken Rushdie eller de ­ansvarlige myndighetene tar det alvorlig, og man aner at perioden er overstått. Det er ­retorikk og ikke reelle trusler når iranerne­ med jevne mellomrom rasler med sabelen.

Forfatteren snakker imidlertid gjerne om konsekvensene av ­tiåret han levde under jorden med konstant politibeskyttelse, og har skrevet utdypende om det i erindringsboken Joseph Anton (2012), som er hans lengste bok målt i sideantall. Den var likevel den raskeste å skrive, forteller han.

– Å bli gjenfødt som seg selv i sitt eget liv. Det var målet.

Konfrontert med om han har det sånn nå, er svaret klart ja.

– Heldigvis har jeg fått livet mitt tilbake. Jeg går på kino og på Yankee Stadium og kjører med subwayen uten problemer. Samtidig er det jo klart at kontroversen over Sataniske vers også er del av min historie, og jeg har hele tiden visst at jeg måtte skrive­ om den.

Ved godt mot

Når Rushdie tenker på døden er det likevel fordi han blir eldre, ikke fordi det finnes en trussel fra Teheran. Han ser ikke pessimistisk på fremtiden, men innrømmer at verden stadig snakker om ­fatwaen. Dette fordi den radikale islamismen ikke forsvant i takt med at han selv kunne gå friere rundt. Men han er ved godt mot, også på verdens vegne.

– De landene der islamistene har best tak, er også de landende der de er best forhatt. Taliban i Afghanistan og mullaene i Iran er jo ikke godt likt. Islamisme er en flørt som tiltrekker seg økonomisk trengende og på andre måter usikre menn. Det er kanskje også et problem utenfor den muslimske verden. Jeg ser ikke på det som noe som kommer til å vedvare, sier Salman Rushdie.

En lengre versjon av intervjuet har tidligere stått på trykk i ­Kristeligt Dagblad. Oversatt til norsk av Morten Schwencke.