– Politisk prioriteres den ferdige kulturen

– For at kulturvirksomheter skal kunne gjøre jobben sin best mulig, enten det er snakk om god formidling, publikumsretta virksomhet, eller sikkert vern av kulturarven vår, må bygningsmassen være tilrettelagt for jobben som skal gjøres der. Jeg er glad for at vi har funnet plass til 18 nye og viktige prosjekt over hele landet, uttalte en stolt Trine Skei Grande (V), da hun i går la frem forslaget til nytt statsbudsjett på kulturfeltet.

Her har regjeringen satt av 285,6 ferske millioner til nasjonale kulturbygg. Dette er penger som går til en rekke nye prosjekter som tidligere ikke har vært inne på kulturbudsjettet (Se listen her).

Attraksjon

Men der mange jubler, konstaterer også forskere at årets budsjett fortsetter en trend som har preget norsk kulturpolitikk de senere årene. Over tid har man politisk prioritert kultur som attraksjon fremfor kultur som produksjon, mener Even Smith Wergeland. Han er førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, og har forsket på kulturpolitikk og byutvikling,

– Det som har vært den kulturpolitiske prioriteringen, er de utadrettede formål, og arenaer som kan fremvise kultur. Derfor har man de seneste årene bygget store museer som skal tiltrekke seg publikum. Men det som kulturfeltet selv etterlyser, er derimot plasser der man kan lage kulturen. Som atelierer eller øvingslokaler, sier han.

Tverrpolitisk

Stikkordet som har preget politikken er formidling påpeker han. Et kort søk, viser at ordet forekommer på 50 av 183 sider i årets kulturbudsjett. For eksempel heter det i forbindelse med de overordnede prioriteringene:

«Regjeringens mål er et kulturliv hvor et mangfold av aktører gir varierte opplevelser til flest mulig. Regjeringen vil styrke det frie feltet innen kunst og kultur, med særlig sikte på formidlingsarbeid og publikumsrettede tiltak.»

– Jeg er på ingen måte mot formidling. Men det er symptomatisk. Og ser man på hva kulturinstitusjonene selv har brukt pengene på de siste årene, er det ingen tvil om at det er den utadrettede delen av virksomheten som har økt, sier Wergeland.

Han mener trenden vitner om et tverrpolitisk prosjekt: På den ene side tenker man på kulturens næringspotensial. På den annen side er man opptatt av at alle grupper skal få del av kulturlivet. Det er Høyresidens næringspolitikk og venstresidens mangfoldsperspektiv i skjønn forening.

Skyggesider

I sin forskning har han sett på hvordan kulturpolitikken påvirker byplanleggingen. Både i Norge og internasjonalt har en tanke om såkalt kulturbasert utvikling hatt mye å si. Tanken har vært at store signalbygg og kulturkonsum kan skape økonomiske ringvirkninger i samfunnet.

Men det er en sannhet med modifikasjoner, påpeker forskeren, og viser til at noen av de fremste fanebærerne for teorien i dag har tatt avstand fra den. Wergelands egen forskning har også påvist at den kulturbaserte utviklingen har skyggesider for kulturlivet. I Oslo har undergrunnskulturen fått stadig mindre plass i indre by. I Bjørvika, der det nye Munchmuseet og nytt hovedbibliotek for tiden oppføres, fantes det tidligere flere kunstnerkollektiv. De er i dag fordrevet på grunn av høye leiepriser.

– Man burde jo tenke på hele næringskjeden. Men det er den ferdige kulturen som har vært prioritert politisk, mens den som har handlet om produksjon og ideutvikling har hatt dårligere vilkår. Dette har ikke vært like interessant å støtte politisk, fordi det er langt mer usynlig. Men det ligger jo i sakens natur. Som kunstner, vil du arbeide uforstyrret, sier Wergeland.