Musikk

Ordene treffer ikke alltid tonen

Der ordene slutter, begynner ­musikken, sa Goethe. En ny doktorgrad tar for seg hvor vanskelig det er å sette ord på musikk.

Musikk er ikke alltid så lett å finne­ et språklig uttrykk for. ­Allerede i antikken snakket man om sfærenes musikk, og diskuterte hvorvidt musikk var knyttet sterkest til ordene eller tallene.

– Hvorfor er det så vanskelig å sette ord på musikk?

– Det er et stort spørsmål med mange svar. En begrensning ligger i at vi i vår vestlige kultur har utviklet et vokabular som er sterkt preget av visuelle inntrykk. Begreper som perspektiv, harmoni og balanse er i stor grad basert på det vi ser, sier universitetslektor i filosofi, Vibeke ­Andrea Tellmann.

Hun disputerte nylig for doktorgraden Musikalitet i teorien. Om relasjoner mellom musikk og språk. En grunn til at vi sliter med å ordlegge oss om musikk, er at synssansen har stått øverst i sansehierarkiet. Med det utgangspunktet har vi bygget opp strukturer i språket som gjør det vanskelig å knytte det til hørselsinntrykk.

– Lyd mangler materiell tetthet. Den kan ikke betraktes, og mangler noe håndfast som vi kan beskrive den ut fra. Fordi språket vårt er så innrettet mot det vi kan betrakte, blir det en vanskelig øvelse å artikulere lyderfaringer, sier Tellmann.

LES OGSÅ: Fengende musikk trumfer politikernes budskap

Metafor

I sitt arbeid har hun også jaktet på lydmetaforer.

– Språket vårt er fattig på ord som beskriver lyd. Det som også kan lede oss på villspor, er at når vi først prøver, henter vi frem et billedspråk. De metaforene vi tyr til for å beskrive musikk, er ofte billedlige og dekker over det faktum at musikk er lyd, sier hun.

I barokken var det naturlige forbindelser mellom ord og ­toner. Det var gjengse regler om hva forskjellige musikalske motiver betydde. Treenigheten kunne billedliggjøres gjennom en treklang, og Jesu kors kunne symboliseres med krysstegn i notene. All musikk var bruksmusikk, og det fantes vedtatte musikalske figurer med tilhørende betydning.

– Det var musikalsk retorikk som fulgte et fast mønster, sier Tellmann.

Et resitativ-parti (talesynging) i en opera er et eksempel på at de melodiske føringene blir styrt av språket. På 1700-tallet oppstod «operastriden», med komponisten Jean-Philippe Rameau og filosofen Jean-Jacques Rousseau.

– Kampen stod om det var melodien som skulle ta styring og forme harmoniene, slik Rousseau mente det skulle være. Rameau tok et motsatt standpunkt og la til grunn at det harmoniske, gjennom den nyutviklede generalbass-teknikken, skulle legge føringene.

– Rousseau la også til grunn at språket har sin opprinnelse i ­musikken, og peker på all ­affekten den menneskelige stemme kan uttrykke – som glede og smerte, forteller forskeren.

Lytting

Filosofen Johan Gottfried von Herder hevder at språket utvikles gjennom menneskets evne til å lytte, og at nye ord dannes av lydinntrykk.

– Som at lyden av en kuling kommer før vindfenomenet beskrives med ord. Herder bruker et kjent eksempel i et lam: Det er ikke det visuelle som er det viktigste for å identifisere et lam. Brekingen er et vel så viktig kjennetegn.

Mot slutten av 1800-tallet kommer Immanuel Kant med sine betraktninger om at det estetiske objektet er noe verdifullt i seg selv.

– En viktig impuls er splittelsen som oppstår mellom musikk og språk helt i starten av romantikken, samtidig med overgangskomponister som Beethoven og Schubert. Musikken er ikke lenger avhengig av språket. Særlig den symfoniske formen gjør at musikken løsriver seg. Den ordløse musikken greier seg utmerket alene og blir autonom, forteller hun.

LES OGSÅ: Musikk mot fremmedfrykt

Romantikken

Dette kommer samtidig med at kunstnersubjektet dyrkes, og at alle kunstuttrykk løsriver seg fra tilhørighet til stat og kirke. I tidlig romantikk topper forholdet seg mellom språk og musikk, og det blir en splittelse som følge av at musikken blir autonom.

– Musikken river seg nå løs som et selvstendig og meningsfullt uttrykk som er så betydningsmettet at det sprenger rammene for vår rasjonelle forståelse. Musikken overskrider verbalspråket og går sin egen vei.

Tidlig i romantikken leker tyske filosofer med mange forskjellige litterære uttrykk. I en periode der man er i ferd med å bryte ut av det mange følte: at ordene ble et fengsel for tankene – og musikken.

– Disse tidlig-romantiske filosofene hadde enorm begeistring for musikken, men drar med seg et paradoks. Det blir en motsetning mellom ordenes utilstrekkelighet i møte med det uutgrunnelige i musikken – og det rike og eksperimentelle språket de utvikler for å si akkurat det, forklarer Tellmann.

Toner og ord

Vibeke Andrea Tellmann har også analysert filosofiske tekster i jakten på auditive ord – et språk som kan gi tone til ordene.

– I min prøveforelesning snakket jeg om Nietzsche og hans bruk av lydbilder. I Tragediens fødsel snakker han om dissonans som spenningen mellom lyst og smerte, og jeg mener han bruker begrepet som audio-akustisk metafor, sier hun.

Som ung bratsjist-student strevde hun med å kunne ­artikulere og reflektere over den musikalske praksisen. Hun gikk fra musikk- til filosofistudier og beskjeftiget seg med spørsmålene fra et nytt ståsted.

– Det var ingen enkel vei, og har delvis fortrengt den levende musikkerfaringen, både som lytter og utøver. Nå er ambisjonen å komme tilbake til det levende og klingende uttrykket, slik jeg finner det i den vestlige kunstmusikken, sier Vibeke Andrea Tellmann.

Urerfaring

Musikkfilosof ­Peder Christian Kjerschow er nysgjerrig på den nye doktorgraden og har selv jobbet mye med problemstillingen.

– Musikk er en urerfaring som har ligget der før språket. Vi snakker om et potensial der musikken henter sin kraft, sier han og understreker at måten man snakker om musikk på, er kulturbestemt.

Han ser på det som umulig å «fange» musikken i ord.

– Noe i musikken kan beskrives, på lik linje med bølgende linjer i et non-figurativt maleri. Frem til 1910 befattet alle andre kunstarter seg med noe gjenkjennelig, etter den tid er kunstuttrykk blitt enda vanskeligere å «forklare», sier han.

Kjerschow åpner for at musikken har en iboende appell som ikke er avhengig av ord.

– Det går an å bli oppslukt av ren lytting, uten å relatere til noe håndgripelig. Når en mor synger for sitt nyfødte barn, hengir det seg til rytme og melodi – og føler trygghet og ro. Både en vuggevise og en Mahler-symfoni forutsetter en grunnleggende musikalsk kraft som griper oss. Det de har til felles, er at det er fullt mulig å lytte til musikk uten å skjele til andre fenomener, ­mener Kjerschow.

– Musikken har et meningspotensial. Den kan uttrykke noe som fanger ens oppmerksomhet, før man (bokstavelig talt) vet ordet av det, sier han.

– Er det så viktig å beskrive musikken med ord?

– Ikke nødvendigvis. Men det blir som å snakke om noen man elsker, det blir en inderliggjøring av et forhold. Å snakke om musikk gir et ekstra nærvær, men i siste instans er det ikke mulig å utlegge det i ord, sier Kjerschow.

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk