Kultur

– Ny Koranutgave er «motsprøve»

I Saudi-Arabia er den blitt forbudt. I Tunisia er opplaget midlertidig utsolgt. En ny historisk-kritisk utgave av Koranen kaster lys over islams hellige tekster.

Verket omtales som et pionerarbeid, og har skapt oppstuss i flere arabiske land. En ny historisk-kritisk utgave av Koranen viser frem dels store forskjeller i de første gjengivelsene av profeten Muhammeds budskap.

– Den som beskjeftiger seg med de ulike versjonene av tekstene, erkjenner hvor farlig en rent bokstavelig lesning kan være, uttaler den tunisiske islamviteren Abdelmajid Charfi som står bak utgivelsen.

Progressiv

Verket er revet bort fra hyllene i Tunisia, mens det er blitt forbudt av saudi-arabiske styresmakter, skriver Neue Zürcher Zeitung, som har møtt i Charfi i hjemlandet. 76-åringen er tidligere professor ved Universitetet i Tunis, og har de siste årene hatt sin arbeidsplass ved det tunisiske vitenskapsakademiets hovedkvarter Beit al-Hikma.

– Charfi regnes som en meget progressiv muslimsk tenker, forklarer Safet Bektovic, førsteamanuensis i islamstudier ved Universitetet i Oslo, som ikke selv kjenner til det nye verket.

LES OGSÅ: – Nå er det Koranens tur

Åpenbaring

Ifølge islamsk tradisjon, ble Koranen til ved at Gud talte direkte til sin siste profet, Muhammed. Profeten var analfabet, men hans sekretær skrev ned hva han fortalte videre til følgesvennene. Tyve år etter profetens død bestemte den tredje kalif, Uthman, hvilke vers som skulle gjeldes som gyldige og ikke. Samtidig ble alternative tekster og versjoner forbudt og brent.

I den nye utgivelsen sammenstilles den kanoniserte teksten med slike forbudte versjoner. Det anvendes også arameisk og syrisk litteratur, samt bibelske og jødiske studier. Slik bringes alternative teksttolkninger frem i lyset. I fem bind, på til sammen 2.330 sider, gjengis ulike versjoner av korantekstene. Det finnes varianter av nesten alle de 114 surene.

Nybrott

Et eksempel på hvor forskjellige tekstene kan være, er Sure 61,6: I den kanoniserte teksten heter det at Jesus bebuder «et sendebud som kommer etter meg, hvis navn er Ahmad». For muslimer er dette Muhammed, Guds siste profet. Andre versjoner av teksten gjengir fortellingen derimot uten at det nevnes noe navn. Et annet sted er tredje sure: «Islam er religionen overfor Allah», står det i den kanoniserte teksten. Andre versjoner sier blant annet «den samme religion i Guds øyne er hanafisme», altså Abrahams tro.

Ifølge utgiveren er prosjektet en «absolutt novum» i den muslimske verden, og handler om å definere på ny den posisjonen som Koranen har. Charfi sier til den sveitsiske avisen at han forstår koranen både som guddommelig inspirert, og som overlevert i et menneskelig språk. Dermed er den påvirket av profetens personlighet og livssituasjon, den kulturen og det fellesskapet han tilhørte. Den som benekter dette, skiller religionen fra menneskelivet. Ifølge Charfi har islam bare en fremtid hvis Koranen leses på ny i samklang med moderne verdier og respekt for menneskerettighetene.

LES OGSÅ: Koranens norgeshistorie

Motsprøve

– Dette rører ved islams fundament, sier Jean Fontaine til den sveitiske avisen. Han leder Centre d’Études de Carthage, som jobber med interreligiøs dialog, og får støtte fra Angelika Neuwirth, professor i koranstudier ved Freie Universität i Berlin. Hun kaller utgaven et pionerprosjekt, men også «en ekte motsprøve». Neuwirth viser til at Koranens jordiske historie ofte overses av særlig salafistene. Leser man den mindre bokstavelig, vil man forstå at vers som berører vold ikke kommer fra himmelen, men hører til i en historisk kontekst, forklarer hun:

– Koranen er ingen bok, men en hendelse. Den bærer i seg sporene av debatter som Muhammed hadde med fellesskapet sitt, sier hun, og mener den tunisiske utgaven gjør Koranen nettopp lesbar som «sin egen tids ekkokammer».

Ulike metoder

– Prosjektet er sikkert upopulært i noen kretser, men sett i lys av tradisjonen som helhet virker det ikke så kontroversielt, mener den norske koranforskeren Nora S. Eggen. Hun viser til at det finnes en lang tradisjon for å lese og forstå Koranen i lys av den historiske situasjonen.

– Det kontroversielle vil ligge i å relativisere tekstens gyldighet, men jeg har ikke noe grunnlag for å si at Charfi gjør dette.

Eggen skjelner mellom to hovedtradisjoner når det gjelder metode for tekstarbeid:

Den ene godtar den uthmanske redaksjonen som autoritativ, og forplikter seg på de muntlige og skriftlige tekstvariantene som overensstemmer med denne redaksjonens rudimentære tekst, og som har en solid muntlig tradisjon. Følger man denne metodikken, er det viktig å skille mellom kanonisk tekstmateriale og ikke-kanonisk materiale som kan få en sekundær posisjon som forklarende.

Den andre fristiller seg fra disse teksttradisjonene. Her aksepteres eventuelt materiale som avviker fra disse teksttradisjonene, basert på andre kriterier, som vurderinger omkring manuskriptekthet. Her vil man også kunne foreslå korreksjoner til teksten, uten kildebelegg.

– Med forbehold om at jeg bare har annenhånds kjennskap til prosjektet, ser det ut som om det hovedsakelig plasserer seg i den første metodekategorien. Men det kan også se ut til at Charfi har utvidet kildematerialet noe. Det er uansett en bragd å samle alt dette materialet, sier 
Eggen.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur