Stemmen har stilnet, tenker antagelig mange av oss som elsket å legge øret til radioen når han var «På sporet» etter klassiske høydepunkter, og formidlet funnene med en stemme preget av en sjelden bergensk stillhet. Jeg kan ikke uttale navnet på komponisten Josquin des Prez uten med et ekko av hans tonefall. Han hadde en usedvanlig evne til å finne veier inn i musikken og formidle den kjernen vi lyttere kjente han var i berøring av. Om musikken kan gi en særlig opplevelse av å være til stede i et øyeblikk i historien, kunne Sandmo både registrere den og ta oss med dit. For ham handlet lyttingen om å sanse tid, har han selv sagt. Helt siden barndommen var han i musikken, og det sies at han delfinansierte historiestudiene som begravelsesmusiker.

Erling Sandmo fullførte sin cand.philol. (mastergrad) i filosofi, ved UiO i 1991. I perioden 1993-1997 var han stipendiat ved UiO og Høgskolen i Telemark, før han fullførte en doktorgrad i historie i 1998. Han har forfattet en rekke bøker og vært spaltist og musikkritiker i flere aviser. I flere år var han professor i historie ved Universitetet i Oslo.

Stifinner

Fredag døde han på skitur. 56 år gammel. Hans videre planer var nylig blitt kjent gjennom en melding fra Nasjonalbiblioteket der han i en tid har tilrettelagt bibliotekets, og dermed landets, viktigste samling av historiske kart. Han hadde takket ja til stillingen som fast leder av kartsenteret, og nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre sa seg både stolt og glad over at Sandmo, «som en av våre fremste historikere, nå har valgt å ta skrittet fullt ut og gå over til Nasjonalbiblioteket, slik at vi fortsatt kan dra nytte av hans unike kunnskap, nettverk og formidlingsevne i årene framover.»

Kartsamlingen er uten sidestykke, og Sandmo sa selv at den er «himmelen for den som er opptatt av historier om verden. Og hvem er ikke det?» En slik forventende holdning til sitt publikum var ansporende og smittsom. Om ei dør til innsikt var gått i lås, ville han gjerne være med å åpne den.

Oppmålingen av verden

Da han tok imot Vårt Land i høst, ble jeg møtt med den varme iveren som preget all hans formidling. Han viste gjerne fram de moderne, interaktive digitale kartbordene, men ivrigst glødet han over å vise fram originalene, enten det var ark av en håndbok for karttegnere eller kolorerte kartskatter.

Akkurat som han ville til musikkens kjerne, var karthistorien for ham fortellingen om hvordan verden er blitt sett, skapt og forstått – intet mindre. Han så innvielsen av det nye kartsenteret som en gjenåpning på den store samtalen om hva verden egentlig er.

Isolert og satt på trykk kan slike ord lett bli pumpet langt over sin vektklasse. Fra Sandmos munn var de ledsaget med illustrerende visninger av et kart lastet med mening; et annet er tømt for det samme. Hva har skjedd? Slik kunne han peke kompasskurser på kart fra tiden før oppmålingen av verden. – Det er fortsatt et åpent spørsmål hva verden egentlig‧ betyr, sa han.

Tausheten

Her i avisa anmeldte Sandmo Erlend Berges bok Sjå, eg kjem snart! (Vårt Land forlag 2018) – en stor bok med fotografier av bedehus. Med sin umiskjennelige evne til å være på sporet, fant han en taushet i bildene. Han så at bildene er avdempede, «liksom engstelige for å ta for hardt i sine skjøre motiver.» Med historikerens øyne avkodet han bedehuskulturens opprinnelige strategi, og hva de tomme rommene fortalte om denne ordenens skjørhet.

Også de tause foto av bedehuskulturen evnet han å lese med sitt årvåkne blikk. Midt i denne formidlingen, og midt i det livet han var levende opptatt av å utforske, stanset det for godt. Det er med sorg vi må erkjenne at blikket er slukket, og stemmen har stilnet.

LES OGSÅ:

Erling Sandmos anmeldelse av fotoboka «Sjå, eg kjem snart»

Da ingen så Erling Sandmo, spiste han talg fra et fire hundre år gammelt dokument