Når Gud tier

Scorseses storfilm Silence, basert på Shûsaku Endôs gjennombruddsroman fra 1966 (norsk oversettelse Taus himmel), handler om Guds taushet. Hvor var Gud da japanske kristne på 1600-tallet ble torturert og drept, tvunget til å fornekte sin tro eller gå under jorden og leve troen i det skjulte? Det viktigste redskapet til å avsløre kristne var å legge ut såkalte «tråkkebilder» på bakken. Dette var treplater med relieffer av Jesus eller Maria og andre hellige bilder, som kristne ble tvunget til å tråkke på. Om de nektet, var de avslørt og kunne gjennom tortur tvinges til frafall. Mange av dem som til slutt tråkket, bevarte troen på tross av sitt frafall og praktiserte den i det skjulte.

«Hengemyren Japan»

Det er særlig to motiver som gjør inntrykk i filmen og i Endôs forfatterskap. For det første hans radikale spørsmål om kristendommens mulighet til å overleve i Japan, lagt i munnen på en av de katolske misjonærene på 1600-tallet: «I tyve år har jeg drevet misjon. Det eneste jeg oppdaget var at dette landet er en hengemyr ... Uansett hva slags spire du planter, vil røttene begynne å råtne. Bladene gulner og visner. I denne hengemyren plantet vi kristendommen.»

For det andre Endôs utrettelige forsøk på å tegne en trosvisjon som har kraft og til å overleve i hengemyren. I filmen og i romanen er det nettopp i frafallet denne trosvisjonen blir tydelig. Pater Rodrigues har sett at hans nærvær forsterker de japanske kristnes lidelser, og bestemmer seg for selv å tråkke på bildet av Kristus. Idet han står der i vånde, klar til å tråkke for å lindre andres lidelser, demrer det umulige spørsmålet: Ville ikke Kristus ha tråkket på bildet for disse menneskenes skyld? Da opplever han at bildet taler til ham og ber ham om å tråkke: «Tråkk! Jeg kjenner aller best smerten i foten din. Tråkk! Jeg ble født til denne verden for å bli tråkket på av dere. Jeg bar korset for å dele deres smerte!»

Det umulige dilemmaet forsterkes ved at en hane galer i samme øyeblikk. Allusjonen til Peters fornektelse er kanskje et hint om at det var en evangelienær handling, ikke et forræderi.

LES ANMELDELSE AV 'SILENCE': Eit meisterverk om religiøs tru

Kan troen overleve?

Disse motivene dukker opp i utallige former gjennom hele Endôs forfatterskap. Hans siste roman, som ble utgitt tre år før han døde, Fukai kawa: Deep river (1993, norsk oversettelse Elven) er på en måte hans testamente. Her samlet han alle sine viktigste innsikter om tro og tvil og om kristendommens muligheter i Japan. Det var da også denne boken han ønsket å ta med seg i kisten da han døde.

Tittelen «Deep river» henspiller på en kjent negro spiritual, et signal om at det dreier seg om en tro som lever under smertens fortegn, ikke minst fordi den «japanske hengemyren» befinner seg i Endô selv. Han overtok sin katolske tro fra moren, men spirene har vanskelig for å gro. Det er japansk blod som strømmer gjennom årene hans – å bli kristen er som å få overført blod med en fremmed blodtype, kommenterer han. Likevel er troen blitt en del av ham, og han må forsøke å forene de to.

Alternative gudsbilder

Som så ofte i Endôs romaner, er det et mislykket trosvitne som blir hans talerør i Elven. En enkel og godtroende japaner, Ôtsu, har forgjeves forsøkt å mestre vestlig teologi med tanke på å bli prest. Europeisk kristendom blir ensidig intellektuell og rasjonell for ham, hans katolske lærere forkaster alt de ikke kan plassere i sine fornuftskategorier. For Ôtsu selv er Gud å finne i alt det skapte. Det guddommelige er en kraft som gjennomstrømmer alle ting, og det innerste i denne altgjennomtrengende livskraften er kjærligheten. Gud er overalt der livet utfolder seg, ikke bare i det rene og vakre og hellige, men i det heslige, det besudlede og vanhellige, som en mulighet til forvandling.

Men nettopp i dette gudsbildet ligger kimen til en tro som trosser opplevelsen av gudsforlattheten. Hos Endô bæres den av en Kristus-visjon som gjør det mulig å fornemme et gudsnærvær der Gud tier. Når han skildrer et menneske i en roman, har han i sitt indre et ansikt som ser på dette mennesket, kommenterer han selv – Kristi øyne som rolig betrakter dette mennesket. «Jo mer jeg føler at Kristus ser disse når jeg skriver, jo mer tror jeg romanen utvikles naturlig ... Det er den indre dimensjon sett gjennom Kristi øyne.»

LES OGSÅ: Regissør Martin Scorsese kommer med ny film, Silence, som handler om jesuitt-misjonærer i Japan på 1600-tallet.

Kristus medvandreren

Endôs Kristus er ikke den sterke og opphøyde, undergjøreren og problemløseren, men medvandreren, en som er til stede og ser råskapen og ondskapen, men fortsetter å elske. Hans Kristus er den som lot seg bli tråkket på av forfulgte japanske kristne som ikke holdt ut torturen. Endô gjenkjenner Jesu ansikt i den tradisjonelle japanske mor, som blir sveket og såret av mann og barn, men likevel bevarer troskapen. Han viser til den franske maleren Rouaults bilder av Mesteren – grove streker av et ansikt med dype glødende farger og et intenst seende blikk, og med livets nattside som bakgrunn: prostituerte, klovner, de utstøtte. Det er mye som også minner om sentrale tema i Graham Greenes forfatterskap.

En Gud som favner

Fordi Endôs siste roman handler om en japansk turistgruppe på reise i India, henter han frem to nye symboler for nærværet: elven Ganges og en indisk guddom for de utstøtte.

Ganges blir for Endô den dype elven som gir rom for alle ting. Her kommer hinduene for å bli renset i det hellige vannet, her brenner de lik og strør ut asken, her henter folk sitt drikkevann og gjør sitt fornødne, her flyter søppel og lik av dyr og mennesker. Elven blir ikke bare et bilde på menneskeheten som rommer alt, men et symbol for en guddom som favner alt fra det helligste til det hesligste.

Det andre bildet er den avskyelige guddommen Chamunda, som Endô tolker på samme måte. Chamunda beskrives som en heslig kvinnelig guddom fra gravplassene, mager og med inntørkede bryster, betente ben, stukket av skorpioner og plaget av sykdom. Hun har pådradd seg hver eneste sykdom folket har hatt gjennom tidene, men likevel fortsetter hun å gi menneskeheten melk fra sine slappe bryster. For Endô stadfester dette det Kristus-bildet han har dannet seg gjennom profeten Jesajas beskrivelse av den lidende Herrens tjener, han som var en mann av smerte, kjent med sykdom, som ikke hadde «en herlig skikkelse vi kunne se på».

«Kall ham hva du vil»

Hovedpersonen i Elven, den naive og godhjertede japaneren Ôtsu, klarte aldri å fullføre sine teologistudier i Frankrike. I stedet endte han som likbærer ved Ganges bredder, som en slags mannlig Moder Teresa. Hans kall ble å gi de aller fattigste en verdig avslutning på livet, de som ikke hadde råd til å brennes og kastes som aske på Ganges. For det japanske reisefølget var det en helt meningsløs tjeneste, men likevel ble de i møte med Ôtsu sittende igjen med et foruroligende budskap om en guddom som var annerledes.

Den mislykkede pater Ôtsu ble vraket av kirken og levde på hinduistisk vis ved Ganges bredder, men hadde en større visjon av Kristus: Gud har mange navn, mente han. Han er nærværende hos jøder og muslimer og hinduer. Kall ham hva du vil! Kall ham kjærlighet. Kall ham livets varme. Gud er som Ganges som tar imot asken etter hvert menneske. Den avviser hverken tiggere eller statsmenn, og forkaster ikke det styggeste og usleste menneske.

En kjærlighet som tåler alt

Jeg spør meg selv om dette er fremmed for kirken. Både ja og nei. Ja, fordi det står i kontrast til en del klare eksklusive holdninger som skiller skarpt mellom innenfor og utenfor. Ja, fordi Endô så bevisst og provoserende brukes bilder fra ikke-kristne sammenhenger. Men likevel nei, fordi det stemmer med erfaringen til mange kristne som kjenner andre kulturer og oppdager at Gud ikke bare er fjern og fremmed der. Nei, fordi det også har støtte i en solid bibelsk overbevisning om at verden er skapt av Gud og merket av hans nærvær. Og ikke minst nei fordi det får sin viktigste næring fra Endôs visjon av Kristus – en kjærlighet som krysser grenser, som ser og elsker mennesket i dets dypeste fornedrelse, og som bærer konsekvensene ved å la seg bli tråkket på uten å mukke.

Notto R. Thelle er seniorprofessor ved Det teologiske fakultet.