Musikk

Holocaust-offeret Viktor Ullmann skrev musikk fra konsentrasjonsleiren

Viktor Ullmanns komposisjoner fra konsentrasjonsleiren er skrevet som om leiren ikke eksisterte. Er det mulig å høre forskjell på det som er skrevet før leiren og under oppholdet?

Det finnes et fotografi fra Holocaust som har brent seg fast på netthinnen min: En jødisk familie på tre geleides i verdige former til transporten. De er velkledde, kledd for reisen – koffert i hånden med det nødvendigste. Den ene leier en 7-8 år gammel pike, også hun i hatt og kåpe og med sin egen lille koffert.

Holocaust utspilte seg innenfor rammen av en absurd normalitet. Leirene var mer eller mindre hemmelige. De rene utryddelsesleirene som Treblinka og Sobibor var topphemmelige. Man kunne ikke myrde millioner av mennesker på åpen gate, selv ikke i det åndelige klimaet som hersket i Tyskland i disse årene. Fortellingen var at jødene skulle «flyttes» til de okkuperte områdene i øst, for å «arbeide» der.

I Theresienstadt, en liten by i det okkuperte Tsjekoslovakia, opprettet nazistene en kombinert transittleir og ghetto som skulle fungere som utstillingsvindu for denne fortellingen. Hit sendte de folk som var «for gamle til å arbeide», dekorerte krigshelter, akademikere og kunstnere som hadde et visst navn og så videre, kort sagt folk hvor man fryktet at det ville vekke anstøt hvis de bare forsvant.

Det var også mange barn i leiren. Lekende, sunne barn ble fotografert, det ble laget propagandafilm som viste det blomstrende kulturlivet der, og det internasjonale Røde Kors var på flere inspeksjoner. Da var alle utsultede fanger transportert ut og erstattet med nyankomne. Dødeligheten (av sult og sykdommer) var gjennomsnittlig på nivå med leire som Bergen-Belsen.

LES OGSÅ: Henning Kraggerud spiller Beethoven nydelig i jubileumsåret

Degenerert musikk

Den østerrikske komponisten Viktor Ullmann levde og virket i Theresienstadt mellom 1942 og 1944, sammen med tallrike andre jødiske kunstnere og intellektuelle. I senere år har det vært en stigende interesse for Ullmanns musikk. To plater med hans komposisjoner er gitt ut så langt i år, og særlig den ene er svært god. Mye av musikken er skrevet nettopp under leiroppholdet, og dette omgir den med en egen aura og en spesiell forventning: Hvordan høres musikken ut, når den er skrevet i en slik livssituasjon, i en nesten ubegripelig nød?

Viktor Ullmann var elev av Arnold Schönberg, den atonale tolvtone-musikkens ikoniske figur. Påvirkningen fra Schönberg er tydelig i de tidlige verkene, senere nærmer han seg et bitonalt tonespråk som kan minne om komponister som Prokofiev og Stravinskij. Det er musikk som har tydelig gjenkjennbare harmonier og motiver, men som likevel klinger dissonerende fordi tonearten skifter fra det ene sekundet til det neste.

I glimt kan man kjenne igjen elementer fra de franske impresjonistene, eller fra Kurt Weills sarkastiske kabaretmusikk. I andre øyeblikk hører man en moderne utgave av Mahler. Alle disse er nevnt bare for å antyde hvordan Ullmann klinger. Han har helt sin egen stemme. Samtidig er det tidstypisk 1930-talls modernisme, energisk og usentimental musikk med en forkjærlighet for motoriske rytmer. Ofte med en teatralsk, skummel, litt Pompel og Pilt-aktig rarhet. Nettopp det nazistene kalte «entartete Musik», degenerert musikk.

LES OGSÅ: En ny innspilling av Johan Kvandals kirkemusikk utforsker den norske etterkrigsmusikken uten mye ømhet

Musikk tilegnet barna

Mye av det Ullmann skrev før arrestasjonen i 1942, er tapt, mens det meste av det han skrev i Theresienstadt faktisk finnes, fordi manuskriptene ble tatt vare på av en annen fange, og brakt i sikkerhet. Dette er i stor grad pianostykker, ofte med notater til en mulig fremtidig orkestrering. Den tyske pianisten Annika Treutler har spilt inn hans konsert for piano og orkester fra 1939 samt to pianosonater (nr. 3 fra 1940 og nr. 7 fra 1944) sammen med Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin dirigert av Stephan Frucht.

Platen inneholder altså musikk både fra leiren og fra tiden før han ble arrestert. Er det mulig å høre forskjell? Kanskje, men det er sannelig ikke godt å vite hva som er reell forskjell og hva som er innbilning. Jeg griper meg i å lete etter uttrykk for smerte, men det som gjør størst inntrykk er faktisk i hvor liten grad man kan høre leiren. Musikken er skrevet som om leiren ikke eksisterte.

Det er unektelig spesielt å vite at den 7. sonaten er skrevet bare noen uker før Ullmann og familien ble transportert til Auschwitz (hvor de ble drept umiddelbart), etter to år med sult i Theresienstadt. Den er tilegnet barna hans. To av dem var sendt til England med en av de siste barnetransportene før krigen (de reiste alene, 2 og 5 år gamle), den tredje var allerede død i leiren og den siste skulle bli drept i Auschwitz noen uker senere.

Men musikken er livsbejanende og så velskrevet! Førstesatsen er optimistisk, med et vennlig smil til Prokofiev. Andre- og fjerdesatsene er lette og veksler mellom overskudd og alvor, den fjerde nesten fransk i klangen. Og så den avsluttende «Variasjoner og fuge over en hebraisk folketone» hvor han fletter inn både B-A-C-H-temaet og melodien til salmen «Nå la oss takke Gud» – ja, det gjør han faktisk – og som slutter i triumf.

Det er unektelig spesielt å vite at den 7. sonaten er skrevet bare noen uker før Ullmann og familien ble transportert til Auschwitz og drept umiddelbart. Den er tilegnet barna hans, skriver Tore Hegdahl. Bildet viser barn i Theresienstadt-gettoen, fotografert av Røde Kors.

Det er unektelig spesielt å vite at den 7. sonaten, som er tilegnet barna hans, er skrevet bare noen uker før Ullmann og familien ble drept i Auschwitz. Bildet viser barn i Theresienstadt-gettoen, fotografert av Røde Kors. (Foto: Viktor Ullmann Foundation ©)

Fra grotesk til øm

Bare i den langsomme tredjesatsen hører vi noe som kan kalles en klage. Men jeg vet ikke, det finnes mange hjerteskjærende langsomme satser i musikkhistorien, skrevet i helt alminnelige livssituasjoner. Uansett, Ullmanns eneste ærend er å lage så god musikk som mulig, så lenge han kan. Selv skriver han:

«Theresienstadt var og er for meg en undervisning i form. Tidligere (...) var det enkelt å skape en vakker form. Her, hvor man i det daglige må overvinne stoffet gjennom formen, og hvor alt musikalsk står i fullstendig motsetning til omgivelsene: Her foregår den virkelige mester-undervisningen. (...) Jeg vil understreke at det musikalske arbeidet mitt er blitt styrket av Theresienstadt, heller enn hemmet, at vi på ingen måte satt og klaget ved Babylons elver, og at vår vilje til kultur var proporsjonal med vår vilje til å leve».

Platen med Annika Treutler er en veldig fin inngang til dette universet. Den har stor uttrykksmessig bredde. Pianokonserten spenner fra det groteske til en slags ømhet – vi snakker tross alt om småmodernistisk musikk. Alt blir tydelig tegnet av Treutler og orkesteret, og det er spilt med sterk sympati for musikken.

Den omtalte 7. sonaten fremstår som det viktigste verket på platen, det som har mest på hjertet. Når Treutler spiller den får du faktisk følelsen av å høre en person fortelle deg en historie, sin historie. Jeg har hørt andre ting hun har gjort på plate, Schumann, Brahms, Mendelssohn, men ingenting av det har vært så fint og personlig som denne platen med Viktor Ullmanns musikk.

LES OGSÅ: Vertavo-kvartettens nye plateutstråler stor varme

 

Orkestermusikk

Årets andre Ullmann-plate gir oss orkestermusikk. Mye av musikken fra leiren er som sagt overlevert som pianostykker med notater til en mulig orkestrering, og den tyske komponisten Bernhard Wulff har gjort et stort, og egentlig fantastisk, arbeide med å orkestrere mange av dem. Det er svært fint gjort, variert og fargerikt. Det gjør ingenting at det ikke ligner Ullmanns egen orkestreringsstil på en prikk.

På platen spiller Brussels Philharmonic dirigert av Gerd Albrecht en del av dette. Først og fremst det som kalles symfoni nr.1 og 2, og som er orkestreringer av pianosonatene nr. 5 og 7. Med andre ord samme 7. sonate som Treutler spiller så fint. Det er fint i orkesterversjon også. Generelt klinger det litt mildere og mindre modernistisk enn pianoversjonen. Den langsomme satsen er for eksempel veldig fin som orkestermusikk, nesten som Mahler. Og den elegante fjerdesatsen ligger enda tettere på sine franske inspirasjonskilder når den spilles av et orkester.

På den annen side, den lyden et symfoniorkester lager, har alltid noe visst offentlig over seg, den er nesten aldri helt personlig. Forskjellen er veldig tydelig i sistesatsen hvor orkesteret blir tungt i sessen sammenlignet med den eksistensielle intensiteten som pianisten Treutler bygger opp på sin plate. Men også dette er en fin inngang til musikken.

I det hele tatt anbefaler jeg alle å sjekke ut Ullmanns univers. For eksempel hans skarpt ironiske opera «Der Kaiser von Atlantis», hvor ensemblet er forsterket med instrumenter som trøorgel og banjo, og ikke minst stykket «Die Weise von Liebe und Tod des Cornets» til et dikt av Rilke. Det er skrevet for resitasjon (opplesing av diktet) og et lite orkester, og er bevegende. I det hele tatt er Ullmann en langt bedre komponist enn i hvert fall jeg var klar over. Under den litt kantete overflaten ligger det mye varme.

For de som er interessert i å lese mer om Ullmann og hans virke, anbefaler jeg nettstedet til Viktor Ullman Foundation, viktorullmannfoundation.com

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Tore Hegdahl

Tore Hegdahl

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk