Johan Kvandals musikk har blitt et kjølig univers

Fra plateselskapet Lawo kommer den ene utgivelsen smalere enn den andre, og deres siste må være den smaleste noensinne. Det er en plate med kirkelig bruksmusikk av komponisten Johan Kvandal, musikk i saklighetens tegn, uten store fakter eller sterke følelser, som aldri forsøker å være smektende eller fortryllende, og som også blir spilt nettopp slik. Musikerne er veldig trofaste mot stilen. De spiller så lite smektende at det nesten er fascinerende i seg selv. Spørsmålet er om vi dermed går glipp av noe fint.

---

Album: Klassisk

A Quiet Beauty – Works by Kvandal

Lina Johnson (sopran), Arnfinn Tobiasson (orgel)

Lawo Classics 2020

---

Ingen eksperimentator

Johan Kvandal, som døde i 1999, var en viktig komponist i etterkrigstidens Norge, uten noen gang å bli det som i dag kalles hip. Han var ingen eksperimentator. Han fant sitt tonespråk i den bitonale neoklassisismen som var så typisk for midten av forrige århundre. Dette var en stilretning som styrte unna hjerte og smerte, men som i gode øyeblikk kunne ha en egenartet, kantete sjarm. Musikken hadde melodier og akkorder bygget på de gode gamle dur- og moll-skalaene, men brukt på en dissonerende måte. Det estetiske idealet var saklighet («neue Sachlichkeit») og spilleglede. Hovedsaken var på en måte selve tonene, ikke følelsene de eventuelt vekket. Stilen hadde sterk innflytelse i norsk musikkliv. De som husker musikken til den opprinnelige Karius og Baktus-filmen fra 1954, vil vite hvilken klangverden jeg snakker om. Det ble skrevet mye tørr bitonal musikk, men gode komponister klarte å lage ekte kunst også innenfor denne rammen.

Kvandal var en god komponist. Kvaliteten var alltid høy, og selv om ømhet ikke var hovedregelen i stilen, finnes det øyeblikk hvor vi kommer tett på ham. Sjekk ut for eksempel de langsomme satsene i fiolinkonserten eller i orkesterstykket Triptychon, spilt inn av det såkalte St. Petersburg State Symphony Orchestra. Her er det åpenhet og en tydelig uttrykksvilje, det er sårbarhet og faktisk også ømhet.

LES OGSÅ: Vertavo-kvartetten er blitt beskrevet som en stålneve inni en silkehanske. Den nye platen deres utstråler stor varme

Ingen unødvendig dveling

Så kommer vi til kirkemusikken og den nye platen. Kirken gikk nemlig heller ikke klar av etterkrigs-saklighetens ånd. Kvandal var selv organist i Vålerengen kirke i Oslo mellom 1959 og 1974, og han var langt fra den eneste som skrev kirkelig bruksmusikk i denne stilen. På den nye platen hører vi religiøse sanger og en del orgelstykker. Musikken spenner over hele Kvandals karriere, fra 1946 til 1996, og tonespråket er gjenkjennelig hele veien, gjennom 50 år. Sopranen Lina Johnson synger, og Arnfinn Tobiassen spiller orgel, to unge norske utøvere på tydelig høyt nivå.

Måten de gjør det på, er stilriktig. Det må være det rette ordet. Johnson synger med sterk stemme og stor vibrato hele veien, akkurat slik norske profesjonelle sangere gjorde det på den tiden. Myndig og bestemt. Tobiassens orgelspill er også fritt for føleri. Ingen unødvendig dveling. Han velger gjennomgående det vi kan kalle standard orgelklang, leter ikke etter utsøkte virkninger på instrumentet. Orgelet i Vår Frelsers kirke i Haugesund, hvor platen er spilt inn, må ha både bløte, varme stemmer, fortryllende blokkfløyteklanger og mere til, men dette er ikke øyeblikket for å bruke dem. Det ville bryte stilen. Alt i alt er musiseringen på platen svært reservert.

Arnfinn Tobiassens orgelspill er også fritt for føleri. Ingen unødvendig dveling, skriver vår anmelder. (Foto: Hans Knut Sveen)

Lydsporet til atomtrusselen

På en måte er det nettopp dette som er historisk fremførelsespraksis, altså det å fremføre tidligere tiders musikk på dens egne premisser, med datidens teknikk, klangideal og så videre. Her blir det gjort med en musikk som er nær oss i tid, men som likevel har sin spesielle tidskoloritt. Det er fascinerende at to unge, høyt utdannede og høyt begavede musikere velger seg et så nøkternt, ja, hverdagslig repertoar, og så lager en tolkning som også insisterer på hverdagslighet.

Og tolkningen er ikke tatt ut av luften. For oss som var i live på 1960-tallet, da bitonal musikk var lydsporet til atomtrussel, fisk på tirsdager og foruroligende dukketeater, er det et flashback til barndommen. Det er nesten utrolig å høre hvordan platen åpner: En strofisk sang med fire like vers, hvor Johnson synger med akkurat samme klang, samme ute-stemme, hele veien (hun synger med akkurat samme klang på hele platen), og hvor orgelakkompagnementet heller ikke blir variert nevneverdig fra vers til vers. Altså fire ganger det samme! Det gamle ordet tukt faller meg inn.

LES OGSÅ: Sammen med Arktisk Filharmonis spiller Henning Kraggerud Beethovens fiolinkonsert så det lyser av glede over å være i live

Ta tranen din

Det er jo mulig at alt dette er utilsiktet, men jeg tipper at det er et valg de har gjort. På den platen som Lina Johnson ga ut for halvannet år siden, med nordisk samtidsmusikk, viser hun at hun behersker flere klangfarger og typer vibrato. Så hun kan, hun har bare bestemt seg for noe annet.

Spørsmålet er om en slik musiserings-stil, hvor tidsriktig den enn måtte være, om den ikke faktisk lukker musikken. Den nevnte orkester-platen fra St. Petersburg går den motsatte veien. De spiller Kvandal som om det var Tsjaikovskij. Men spillet deres åpner for mange flere sider ved Kvandals musikk. Jeg mener, folk var mennesker på 50-tallet også. De ble forelsket, de var ulykkelige og det ene med det andre. Inni dem var det velv over velv uendelig. Johnson og Tobiassen fanger tidsånden, men de gjør det nesten for godt og skaper et musikalsk univers som nesten er en parodi på etterkrigtidens Norge, hvor det er tirsdag hele uken og det viktigste er å ta tranen sin. Noe sier meg at selv denne kirkelige bruksmusikken kunne rommet flere sider, hvis den hadde blitt fremført med en mindre insisterende, mer spørrende holdning enn det som er tilfelle her.

LES OGSÅ: Den beste innspillingen du får høre av Skjebnessymfonien i Beethovens jubileumsår kommer fra Teodor Currentzis og hans orkester MusicAeterna

En stille skjønnhet?

Selvsagt er det også øyeblikk på platen som er litt annerledes, særlig i orgelstykkene. «Toccata op.5» og «Meditasjon for fastetiden» (1961) er fint spilt. «Fantasi» (1996) like så. Saklig, men fint. Lina Johnson slår også ut håret et øyeblikk i stykket «Til deg, Herre, tar jeg min tilflukt» fra 1966. Her slipper hun seg løs på noen topptoner. I to-tre sekunder er vi ute av den strenge klangen hun bruker på resten av platen, og over i noe mye mer lidenskapelig, noe som nesten minner om Richard Strauss opera «Salome». Men altså, i få sekunder bare.

Plateselskapet har satt tittelen «En stille skjønnhet» på omslaget. Om det bare hadde vært så vel! Denne tittelen har ikke noe med innholdet å gjøre. Her tror jeg det må være lov å bruke ordet bløff. «Hvor skal sjelen gjøre av seg?» hadde vært en bedre tittel, for det er et kjølig univers som blir tegnet opp her.