«Hva er dette budskapet som musikken er så opptatt av å fortelle oss?»

Som alle vet er det Beethoven-år i år. Den store komponisten ville fylt 250 i desember, hvis han hadde fått leve. Det er vel ingen annen komponist som har gått en lengre vei i løpet av livet (og han ble bare 56), som har forandret seg mer, og som har hatt mer på hjertet. Midtveis laget han det mest ikoniske stykket, den 5. symfonien, kalt Skjebnesymfonien. Det er en høyoktan-komposisjon i fire svært ulike satser, hvor lys og mørke skifter ustanselig. Det går fra den eksplosive åpningen gjennom et omskiftelig liv til den jublende finalen hvor musikken nekter å slutte. Som John Updike sa i et intervju: Det er nesten som noe levende som kjemper for å holde seg i live.

Ingen kompromisser

I forbindelse med jubileet er det blitt gitt ut flere nye innspillinger av stykket, og særlig en som i bravur og intensitet går utenpå det meste. Det er selvsagt ingen annen enn den greskfødte, nå russiske, stjernedirigenten Teodor Currentzis og hans orkester MusicAeterna. De har gitt ut en 30 minutters CD som bare inneholder den ene symfonien, og hvor det ikke blir kompromisset med noe. Hvordan høres det ut?

Til å være en slik musikalsk rockestjerne, er Currentzis påfallende tro mot musikken. Alt er gjort innenfor rammen av det vi kjenner, normalt tempo, ingen ville påfunn. Hemmeligheten er at han vil noe med hver eneste tone i musikken, hver detalj er gjennomarbeidet og skarpt profilert. Orkesteret har en fantastisk samspillspresisjon og spiller for livet. Dette er jo et ensemble som er bygget opp rundt Currentzis’ personlighet i den russiske byen Novosibirsk. I Sibir, som navnet sier.

Nå er visst basen St. Petersburg. Uansett er det et kollektiv av musikere fra hele Europa. Currentzis omtaler dem som sin familie, og hvis jeg har skjønt det rett, jobber de «som kunstnere» når de øver inn et nytt stykke eller spiller inn plater: lange dager og netter, helt til alt er riktig. Resultatet er fremføringer på flybensin. Her blir det ikke slappet av et sekund. Det mest imponerende er kanskje hvordan de får musikken til å henge sammen. Man kunne tro at intensiteten i detaljene kunne få tingene til å falle fra hverandre, men det motsatte er tilfelle. Dette er en bragd når det gjelder Beethoven, som har så mange brudd i musikken sin. Man kan beundre det samme i deres innspilling av Tsjaikovskijs 6. symfoni som kom for et par år siden.

Musikk med mye teater

Selvsagt gjelder det her som overalt ellers, at det som er din styrke, samtidig er din svakhet. Du kan ikke få både hvitglødende intensitet og glimt i øyet, ikke super-presisjon og for eksempel sødme. (Og hørte jeg «fred i hjertet»?) Det er mange stemninger du aldri vil finne hos Currentzis. I den jublende sistesatsen av Beethoven er spillet deres så medrivende, så våkent, så intelligent utformet, så fargerikt, så tydelig. Men musiseringen formidler ikke egentlig glede. Hør til sammenligning på Roger Norringtons gamle innspilling med London Classical Players. Du vil finne at musikken handler om
befrielse og er veldig glad!

Det skal sies at Currentzis er flink til å finne repertoar som passer stilen hans, det vitner diskografien om. Mozart, Rameau, Tsjaikovskij, Mahler, musikk med mye teater i seg. Her passer Beethovens femte perfekt. Det viktigste er likevel at i det klingende øyeblikket blir du så overbevist av spillet deres at du ikke vil ha sødme, varme eller fred i hjertet, nei, ikke akkurat da. Musikken kan ikke spilles annerledes. All tvil er feid av banen.

Orkester som solospill

Det Currentzis gjør, er på en måte å løfte orkesterspillet over i solospillets verden. Orkesterspill og solospill er jo tradisjonelt to forskjellige verdener. Hvis ryktene snakker sant, jobber orkesteret hans på samme måten som en solist: Utrettelig repetering helt til alt sitter perfekt, med en personlig og særpreget tolkning som resultat. Hvis du finner frem den legendariske innspillingen av Beethovens femte med Wienfilharmonikerne og Carlos Kleiber, en dirigent som også gikk for størst mulig intensitet, vil du høre hvor omtrentlig det er, sammenlignet med Currentzis’ orkester.

Den nye Beethoven-platen med MusicAeterna og Teodor Curentzis er sannsynligvis den «beste» innspillingen av Skjebne­sym­fonien du vil få høre i år – beste i betydningen den kunstnerisk tydeligste. Men man kan ikke få alt. Hvis du lengter etter næringsrik kost, er du på feil restaurant. Dette er gourmet. Siste ord vil uansett aldri bli sagt om Beet­hovens femte symfoni.

Updike om Beethoven

Ta med deg hele sitatet om denne musikken fra den amerikanske forfatteren John Updike, og tygg litt på det: «Måten musikken ikke vil slutte på er nesten som noe levende som kjemper for å holde seg i live, – måten han fortsetter å si det samme. Det er flere steder i den siste satsen hvor du tror at det er slutt, men det er det ikke. Han går tilbake og gjør det samme en gang til, som en mann som ikke kan slutte med å fortelle deg noe. Det er så vakkert, og lidenskapen i det får deg til å tenke på musikk i det hele tatt: Hva er dette budskapet som musikken er så opptatt av å fortelle oss?»

Tore Hegdahl er ny klassisk­anmelder i Vårt Land. Han er eller organist i Årstad kirke i Bergen.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Oslo-Filharmonien – Mahler smalt i veggene

---

Album Klassisk

• Teodor Currentzis & Music ­Aeterna
• Beethovens 5. symfoni – Skjebne­symfonien
• Sony Classical
• «Hvis du lengter etter næringsrik kost, er du på feil restaurant. Dette er gourmet.»

---