Noe av det fineste vi har

Da lyrikeren Arnold Eidslott fikk statens æresstipend for kunstn­ere, fortsatte han ­likevel å jobbe i 50 prosent som telemontør. Eidslott er utvilsomt en av etterkrigstidens største­ modernister i Norge. Olav H. Hauge vandret rundt oppe blant epletrærne sine i Ulvik i Hardanger og sa at han bare var en skarve gartner og ingen ­dikter. Frank Tønnesen fra Hauge i Dalane var lenge elektriker hos gruveselskapet Titania hjemme i Sokndal kommune ved siden av at han spilte sanger under navnet­ Tønes.

Vi har en særdeles fin tradisjon i Norge for skrivende mennesker som ikke reiser fra bakgrunnen sin, men i stedet, uten fuzz rundt egen person, holder på med sitt, også etter et eventuelt gjennombrudd. Fordi sangene, diktene og tekstene kommer, og berømmelsen knyttet til dem er sekundær. Likhetene med de andre ­eksemplene stopper kanskje her, og på et tidspunkt gikk Tønes fra å være en bejublet artist lokalt til å bli en riksartist, og han fikk så mange oppdrag at det åpnet seg en mulighet for å spille gitar og skrive sanger på fulltid. Men poenget består likevel.

LES MER: Halldis Moren Vesaas gråt da han hørte melodien han hadde skrevet til hennes tekst