Bensinstasjonmusikk fra gammel legende

Det er klart, Dionne Warwick skylder ikke verden noen ting. Hun har tidlig i karrieren vært med på å skape noe av det nærmeste man kommer den absolutte perfeksjon i popen. Ikke minst med den lange rekken av hits hun frontet, ført i pennen av Burt Bacharach og Hal David på 60-tallet, har hun berørt og
inspirert millioner.

Sanger som «Alfie», «What the World Needs Now Is Love», «Walk On By» eller den lightere «Do You Know The Way to San Jose» er låter som inngår i pop-kanon som Rembrandts Nattevakten gjør i billedkunsten. Og da har vi bare nevnt noen få av dem. Og heller ikke en gang begynt på soul-, r'n'b- og quiet storm-rikdommene som finnes spredt gjennom 70- og på det tidlige 80-tallet.

Gjentar at hun gjentar

She's Back er produsert av Warwicks sønn, Damon Elliot. Albumet inneholder en del duetter og gjesteopptredener, deriblant med relativt unge og hippe Musiq Soulchild og rapperen Krayzie Bone fra Bone, Thugs & Harmony. Tematikken er som alltid hos Warwick love, love, love, og at hun fortsetter med det i en alder av 78, har jeg selvsagt ingen reservasjon mot, så mye som hun har beriket livet med akkurat det. Ti av de femten låtene her er nye, resten gamle sanger og nyinnspillinger.

Som en litt underlig manøver har man slengt på albumet  Dionne sings Dionne fra 1998 som en slags twin-pack med utgivelsen, med 14 ekstra spor, herunder mange nyinnspilte klassikere. Hun gjentar altså at hun gjentar. Jeg utelater å omtale den her, men det kjøres altså ut massive 15 + 14 spor i ett. Warwick har rundt lanseringen av She's Back uttalt at popen i dag ikke har noen nye klassikere eller ikoner å vise til. Men når hun sier at det er usikkert hva av dagens popsanger som kommer til å synges om ti år, gjør hun det ikke akkurat lettere å høre på årets plate med dette valget: De gamle låtene er avsindig bra låtmateriale, men er nyversjonene virkelig nødvendige? Og hvordan står plutselig de nye sporene seg mot de gamle, som selvstendige låter?

LES OGSÅ: Janet Jacksons suksessrike Control er et slikt album som bidro til å forandre lyden­ av popen da det kom i 1986.

Hovedpersonen best

Warwick synger i og for seg bedre enn mange av gjestene her, som noen ganger til og med leverer overraskende svake bidrag. Er det ikke rett og slett en sur tone her og der? Warwick har patina, er nær og fint til stede, men man kan ikke legge skjul på at stemmen ikke når gamle høyder. At hun synger som om hun er hjemme i den alderen hun har, har også noe fint ved seg. Problemet er heller at det nye, ofte saktegående låtmaterialet hun må ta tak i, er uengasjerende. Da hjelper det ikke at hun snakker enkelt og fint om love heller.

I en mye spredt video fra hyllestkonserten til låtskriver Carole King i 2015, kunne man se det nå avdøde Gudsbeviset Aretha Franklin framføre en av sine signaturlåter, «(You Make Me Feel Like) A Natural Woman»: Ingen forventer kanskje noe av Franklin på et så sent tidspunkt i livet. Hun kommer inn og skaper religion, kirke, lovsang. Carole King ser ut som om hun ikke greier å beholde fatningen, president Barack Obama tørker en tåre og gir seg over. Det er ingenting å stille opp med. Nå er selvsagt Dionne Warwick en temmelig annen type kraft. Men når det blir så klart at vi ikke kommer til å få noen følelse av akutt musikalsk nødvendighet i de nye sangene på She's Back, kan vi i det minste håpe på noen øyeblikk av løft i de gamle?

Den unge artisten Nathalie Prass har for eksempel nylig gjort en flott versjon av Warwicks «Déja-vu», som opprinnelig fantes på albumet Dionne (1979). På She's Back derimot får vi en litt tullete, og temmelig meningsløs versjon, med rap-gjesteopptreden fra Krayzie Bone. Noe skjer likevel på de to siste låtene. I Doobie Brothers-favoritten «What A Fool Believes» makter Warwick og gjengen hennes faktisk å lage en grei versjon og i en rolig tapning finne noen interessante klanger og stemninger man ikke helt hadde hørt i låta ennå.

LES OGSÅ: Be som Aretha Franklin, skriver Ole Johannes Åleskjær.

Semi-moderne

Plassert til slutt på plata, før de 14 ekstrasporene som nå plutselig er del av She's Back, kommer Bacharach/Davids «What The World Needs Now», skrevet i 1965, og først spilt inn av Jackie DeShannon. Den er også singelen fra plata. Det sies at Warwick i sin tid avviste den, før hun tok den opp igjen. Versjonen her er en ganske streit gospelgjennomkjøring, men er likevel det nærmeste man kommer et snev av Obama/Franklin-øyeblikk på plata. Men så er det dette, at den låta er så sterk i seg selv at den i og for seg kunne ha vært sunget av Sverre Anker Ousdal i Postman Pat-stil og likevel ha kommet gjennom. Likevel: Også denne versjonen bidrar i alle fall med bittelitt mer av det vi trenger i verden.

She's back presenteres som et album som orienterer seg mye mot r'n'b-delen av Dionne. Dermed blir også mye av problemet at soul og r'n'b er på et helt annet sted i 2019 enn i de definerende delene av Warwicks karriere. Dette må nødvendigvis bli et sentralt anliggende for produsent Damon Elliot. Kjører vi retroshow eller oppgradering? Det er en del programmerte trommer, og det obligatoriske rapverset er med, og til og med tidsriktig autotune på låta «You Really Started Something», men det er valgt en rar mellomløsning her. Den tar hensyn til noen utviklingslinjer, men reserverer seg på en og samme gang.

Om det stemmer at vi ikke har noen nye virkelig ikoner, at ingen av sangene fra i dag kommer til å synges av hundretusener om ti år, så har vi i alle fall kunstnerisk og produksjonsmessig sett utviklinger i r'n'b-sjangeren som er så viktige og innovative at hele lyden av She's Back havner i en slags oppgradert voksenstil som låter gammeldags før den er ferdig oppusset. Den er påkostet og velspilt, men aldri kunstnerisk stringent eller viktig.

LES OGSÅ: Solange Knowles' nye album er en fordypningsoppgave som er verdt arbeidet.

Hva verden trenger

Ellers har jo både Warwick og låtskriverne Bacharach og David i og for seg helt rett: Det verden trenger nå er kjærlighet og mer kjærlighet. «It’s the only thing that there’s just too little of». Derfor er det bare å omfavne dem som faktisk får sagt det i en form som
føles sann og verdifull i 2019. Om hun har rett i at dagens pop er uviktig, så løses i alle fall ingenting gjennom mer uviktig musikk. Vi trenger mer kjærlighet, men vi trenger kanskje ikke så mange midt-på-treet-sanger i famlende, semi-moderne sound.

For det er summen her. Det låter nygammalt, hentet fra et sted på 90-/00-tallet. Dionne Warwick skylder selvsagt ikke verden noen ting, heller ikke å stå i front av noen som helst utvikling. Produsenten derimot skylder oss sjel i den r'n'b-en som omgir henne, og en følelse av nødvendighet hadde også vært fint. Dette finnes bare i utvalgte øyeblikk her, og bare på grunn av Dionne selv og/eller noen gamle sanger. Plata selv er av den typen som i gamle dager ville ha fylt opp CD-stativene på bensinstasjoner, før de ble priset ned til 49, 50, og kanskje tatt med av noen, kanskje ikke.

---

She’s Back

• Pop-/r'n'b-album av Dionne Warwick
• Kind Music/Entertainment One, 2019

---