Musikk

Pioner for spirituals og gospel

Sigvald Tveit var en virtuos komponist og har etterlatt seg en rekke klassikere for barn og voksne. Men han spilte også en viktig rolle for importen av amerikansk gospel til Norge.

1 av 2

Mangeårig dirigent for Oslo Gospel Choir, Tore Aas, betegner Sigvald Tveit som et av sine største musikalske forbilder. Han traff ham første gang i 1978, og hadde han som musikklærer på Universitetet i Oslo.

– Sigvald lærte meg alt om koralsatser og friere korarrangering. Han var utrolig kunnskapsrik, men også en dyktig formidler av kunnskapen. Han spilte moderne musikk i timene, han var åpen for nye strømninger, samtidig som han også bygde på det tradisjonelle. Uten hans påvirkning og innflytelse, hadde jeg nok aldri drevet med gospel i dag, og heller ikke startet Oslo Gospel Choir, sier Tore Aas.

En mentor

Tore Aas holdt kontakten med ­musikklæreren sin helt til det siste. Siste gang han besøkte han, kjente han ikke igjen Tore.

– Jeg opplevde Sigvald som en mentor. Han var den første jeg ga en ny plate med Oslo Gospel Choir til, og han ga meg alltid konstruktive tilbake­meldinger. De var til stor inspirasjon og nytte i mange år, forteller Tore Aas.

Geir Gundersen var også en god venn av Sigvald Tveit. De var kollegaer i Freedom Quartet gjennom nesten 40 år. Sigvald kom inn i gruppa etter Nils Abrahamsen, som bassist. Han ble raskt den naturlige musikalske lederen.

– Sigvald var en ener. Hele hans musikalske trening og kompetanse, og måten han investerte den i vårt område; negro spirituals, var imponerende. Vi andre var amatører til sammenligning. Hans arrangementer og måte å øve inn ting på, fikk oss til å yte ekstra.

Gundersen mener Sigvald Tveit var grunnen til at Freedom Quartet kom opp på et så høyt nivå, og fikk turnere både i Norge og i utlandet. De sang også på Festspillene i Bergen, og de var gjester i Erik Byes programmer.

LES OGSÅ: – Sigvald Tveit var først og fremst en folkelig formidler

Pioner

Sigvalds kompetanse og engasjement for spirituals, var ikke bare viktig for Freedom ­Quartet, men også for innføringen av den typen musikk her i landet, ifølge Gundersen. Noe han også mener at Nils Abrahamsen bidro til. Det var få hvite ­spirituals grupper på den tiden, også ­internasjonalt.

– Våre forbilder var de svarte gruppene Golden Gate Quartet og Blind Boys of Alabama. Vi etterapte dem, men Sigvald hentet også frem mye ukjent stoff. Han var en pioner og tradisjonsbygger. Når jeg nå reiser rundt som emmisær, er det ofte lokale kor i menighetene som synger Sigvald Tveits låter.

Frigjørende

Et høydepunkt for Geir Gundersen er turneen deres i Kina. Det var ikke så lenge etter at landet hadde åpnet grensene for vestlige artister.

– Vi var hvite som sang svart musikk i ­kinesiske kirker og lokaler – tenk på det! I stappfulle ­lokaler opplevde vi hvordan musikksjangerens tydelige budskap om frigjøring fra mørke krefter, gikk tvers igjennom kulturelle skillevegger. Jeg husker at det satt politiske kommisærer på bakerste benk og observerte.

Gundersen mener Freedom Quartet var preget av den sosialetiske vekkelsen.

– Vi kombinerte det sentralt evangeliske med et sosialt og politisk liv. Det stemte for oss, det stemte for vår generasjon.

– Stemte det for det brede kirkelandskapet i Norge, også?

– Det var nok litt motstand, men gruppa vår merket ikke så mye til den. Vi ble invitert inn i både de statskirkelige og frikirkelige menighetene. Sigvald merket kanskje motstanden mot ­musikken vår mer enn oss andre, i sitt i miljø og virke. Han stod uansett stødig på sin linje.

Til det siste

Selv om Geir Gundersen har mange gode minner fra de første 30 årene med Freedom Quartet, anser han de siste årene Sigvald levde, som utrolig viktige. Også musikalsk.

– Det å kunne følge ham i sykdomsperioden hans, og at familien hans ønsket åpenhet rundt demens-sykdomen, bidro til en forlengelse av vårt musikalsk-menneskelige arbeid.

Deres siste offentlige konsert sammen, var på Sigvalds 69-årsdag i Vestre kirke. Først var det konsert med Freedom Quartet, hvor Sigvald spilte bass. Mens han spilte piano for de andre, blant andre Eli Rygg.

– Han hadde det fremdeles i fingrene sine. Han var inntakt, nesten helt på høyden. Konserten ble en tydeliggjøring av hvor levende den demenssyke Sigvald var, og en viktig påminnelse om at demente ikke må stues bort, sier Geir Gundersen.

Musikken levde i Sigvald til det siste. Han kunne glemme ansikter, men ikke tonene. For et par år siden kom det i stand et nytt møte mellom Sigvald og Freedom Quartet.

– Han var blitt mye dårligere. Datteren hans hadde fått ham opp i leiligheten sin, hvor det stod et lite keyboard. Da vi i gruppa kom inn, lyste han opp. Virket rett og slett begeistret. Så stemte vi i «Oh Freedom», og jeg så at det beveget seg inni ham. Fingrene hans fant tonene på keyboardet, plutselig var han der. Vi var så lykkelige alle sammen. Alt vi hadde gjort sammen, samlet seg i denne siste musikalske erfaringen vår.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Musikk