Musikk

Melodisk mesterarbeid

Dutrons versjon av Requiem fremhever Mozarts melodiske suverenitet.

Trodde du W.A. Mozarts Requiem var ferdig komponert av én komponist i 1791? Langt ifra. Verket slik vi kjenner det i dag er ferdigkomponert og delvis nedskrevet av hans assistent og kollega Franz Xaver Süßmayr. Dødsmessen for kor, solister og orkester inneholder nemlig langt færre noter fra Mozarts hånd enn mange tror. Noen satser finnes kun som skisser, der korstemmene, basslinjen og en åpningsmelodi i fiolinene er alt vi har.

Ny utfordrer

Verket er et mysterium fordi det aldri har blitt avklart nøyaktig hva som er komponert av hvem, og flere komponister har senere forsøkt å rekonstruere Mozarts berømte verk i sine egne versjoner. Det er med andre ord et verk i bevegelse. I vår moderne tids romantiske søken etter komponistens intensjon, har Süßmayrs versjon blitt stående som standardversjonen tross musikalsk kritikk, i egenskap av sin nærhet til Mozart i tid. Men nå er det mulig han har fått en utfordrer i den unge Pierre-Henri Dutron, hvis versjon nylig er utgitt på det renommerte plateselskapet Harmonia Mundi under René Jacobs.

Denne uken kunne man høre Mozarts/ Süßmayrs/Dutrons Requiem for første gang i Norge, med Ensemble Allegria og Solistkoret under ledelse av Grete Pedersen. Konserter ble holdt i Trondheim, Hamar, Spikkestad og Fredrikstad – hvor Vårt Land var til stede onsdag kveld.

LES OGSÅ: 31 år gamle Pierre-Henri Dutron overbeviser de som «kan» Mozart.

Mer melodisk

Det fortelles at keiser Josef II, i et forsøk på å vise sin musikalske forståelse, kritiserte Mozart for å komponere musikk med «for mange noter». Om noen få ble kuttet, ville komposisjonen være perfekt. Det høflige svaret var: «Nøyaktig hvilke få noter hadde De i tankene, Deres Majestet?»

Tross Mozarts ertende svar, har Dutron i sin versjon tatt keiseren på ordet. Endringene fra den tradisjonelle versjonen er først og fremst i orkesterstemmene, der noen av Süßmayrs massive partier er forenklet. På onsdagens konsert i Fredrikstad domkirke ble det tydelig hvordan Dutron bruker messingblåserne mindre enn Süßmayr, slik at Solistkorets skinnende klang fikk mer plass i det lange kirkerommet.

Strykernes akkompagnerende strofer er endret fra statiske figurer til mer melodiske og lyriske linjer, som
Ensemble Allegria utformer vakkert selv på moderne instrumenter. I satsene hvor Mozart sannsynligvis skrev de første taktene selv, spinner Dutron videre på de melodiske og rytmiske figurene utover i satsen, og skaper slik et mozartsk tonespråk og fraser også i akkompagnementet.

LES OGSÅ: Danish String Quartet blander Bach, Beethoven og Sjostakovitsj på en vellykket måte.

En kjærlighetserklæring

Spesielt satsene Sanctus og Lacrimosa er slående vakre på en annen måte enn i Süßmayrs versjon. Mens Sanctus vanligvis er storslagen og pompøs, er Dutrons versjon mer lavmælt og melodisk. De insisterende og statiske tonene hos strykerne innimellom korets første lovprisninger – hellig, hellig, hellig – er erstattet av nedadgående melodilinjer som leder oss til neste innsats. Og de melodiske sukkene i Lacrimosa er det punktet hvor jeg vanligvis strever med gråten, enten jeg står på scenen eller hører på. I Dutrons versjon føres disse sukkene videre inn i korpartiet, og lager fraser med retning også av strykernes avbrutte linjer. Det er elegant, mozartsk og troverdig.

Noe få ganger kan de melodiske sukkene virke vagt karikerte. Andre steder høres endringene litt ut som en Mozart-opera i feil setting. Kan versjonen stå i fare for å bli en pastisj som stivner i sine egne rammer? Nei. Musikken i Dutrons versjon av verket svarer selv – ikke gjennom å vedta noen sannhet om komponistens intensjon, men ved å yte musikken rettferdighet gjennom en ektefølt kjærlighetserklæring til Mozarts Requiem.

Sunniva Thomassen

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Musikk