Musikk som tåler regnvær

Det er noe med radikalitet, den går sin runde og så blir den konservativ igjen – mens det vi trodde var konservativt, blir radikalt. Den kjølige radikaliteten fremmes gjerne av ensidige intellektualister, som i kampens hete utvikler seg til fanatikere – en egenskap de har med politikere og språkpuritanere. Vi er godt vant til det. Musikken har vært ridd av det, i den grad at når et syngende verk med romantiske eller klassisistiske tentakler står på programmet, må det «unnskyldes». Eller nedsnakkes som «ikke moderne», ikke «dristig nok». Det aner meg at de som vil tilbake til følelsene, er de ­radikale akkurat nå.

Det er trist

En av dem som har fått betale for sin «bakstreverske» musikkforståelse, er komponisten Ragnar Søderlind. Han har gjennom de fleste årstider laget noe av den fineste og hjerte­ligst hørbare musikken her på berget. For, i avisintervjuer og kritikk, å bli konfrontert med beskrivelser som «uinteressant» og «lite spennende». Det er trist, det har vi ikke råd til. Nå må dette være slutt. Vi trenger alt, alle uttrykk. Merkelig nok (for å være ironisk) også det som faller godt i kroppen.

Akkurat nå vil jeg beveges – ikke skubbes. Jeg setter på Bergensfilharmonikernes jubileums­plate, hvor Søderlinds atmosfæriske, muntre og bredpenslede Konsert for (mange) horn og orkester, beveger seg regelbundet som naturen, naturen er også full av overraskelser. Den forholder seg til historien, til hornets tradisjoner, til hornets posisjon i jaktens rike, til hornets lokkende effekt, inne i skogene og på fjellet. Et ruvende verk – musikk som klart viser hvor den vil hen, når den vil dit og hvor hurtig.

Tradisjonen

Platen rommer fire verker, til sammen fem kvarter. De fire komponistene – ­Søderlind, Berg, Birkelund Ulvo og Paus – var førstevalg da Bergen Filharmoniske ­Orkester skulle bestille musikk til 250-årsjubileet. Valgene er interessante, ingen er blant den eksperimentelle musikkens frontkjempere, de forholder seg til tradisjonen, det som vokser ut av den som «nytt».

Marcus Paus' sprelske konsert for pauker og orkester, drives blant annet av en amerikansk arv, ikke minst fra Leonard Bernstein. Det er musikantisk i alle ledd, fantasirikt til buespissene og drevet av frisk nysgjerrighet. Therese Birkelund Ulvos Shadows and Shields er som et krystall (om det hadde klang), det skinner, drypper og føler seg frem. Olav Bergs mildt søkende bratsjkonsert får oss til å snakke i et melankolsk språk – bratsjen, sier han, er orkesterets svarttrost. Det er «motstand» i disse tonene, ingen glatt glasering av «brukte» følelser.

Til randen

Dette er musikk som i enhet og forskjeller «opponerer» mot eksperimentalistenes tvangs­trøye. Musikk som saktens kan drive et rastløst gemytt til randen av desperasjon. Den er komponert med omhu – stilbevisst, ærlig og redelig. Entusiastisk og strålende­ spilt, ikke minst av ­solistene vi ­møter i hver en sving.

Bergen er vått. Dette er musikk som tåler å stå i bløt en stund, uten å gå i oppløsning.