Skrevet av: Nicholas H. Møllerhaug
Bruce Dickinson i det britiske hardrockbandet Iron Maiden er kjend for si store stemme. Han er også kjend som flygar og historie-nerd. Blant dei mest konservative i kristenfolket har han vore berykta for å vere ein ambassadør for det vonde.
Nyleg blei han operert for kreft, og på fredag kjem bandet med det nye albumet The Book of Souls. Dette er Iron Maidens 16. studioalbum og det lengste til no, med sine 92 minutt.
Det finst framleis menneske som meiner Iron Maiden står for vondskap. Bandet har fått gjennomgå lenge. Truleg er årsaka det overordna konseptet: Sentralt i ideen bak Iron Maiden står zombien Eddie, ein levande daud.
Eddie ser grotesk ut. For små born kan han vere skremmande. Eg hugsar han sjølv som litt skremmande då eg byrja å lytte til Iron Maiden i tiårsalderen. Dette var samstundes med at eg song i barnekoret i Rossabø Kirke i Haugesund.
Seinare følgde fascinasjonen for Iron Maiden meg til andre kyrkjekor – i Haugesund, Calcutta og Bergen. Eg hadde alltid Iron Maiden på det indre øyret, også då eg song i Bergen Domkantori under leiing av Magnar Mangersnes.
LES OGSÅ: Ane Brun - Endelig fri fra frykten
Historier
Iron Maidens plater er ofte storslegne episke syklusar fylde med melodisk historieforteljing. Kjernen i det tekstlege universet er refleksjon og historieformidling. Dei mest kjende døma er låtane om verdskrigane. «Aces High» frå 1984 er eit musikalsk minnesmerke over flygarane i den andre verdskrigen (Dickinson har sjølv flygarerfaring). «Paschendale» frå 2003 er eit like kraftig minnesmerke over dei som fall i første verdskrigen.
Eg hadde sjølv ein farfar som levde gjennom traumar frå krigshavet (han var marinemann og både med på D-dagen og senkinga av Scharnhorst). Iron Maiden si formidling var i tråd med det farfar fortalde – meir enn dokumenterar, medaljar og minnesmerke.
På platecoveret til singelen «Aces High» er Eddie naturlegvis også med. Han går hand i hand med Maidens djupe forteljarkunst. Men kva er det med Eddie som får somme til å skrike høgt?
Følg oss på Facebook og Twitter!
Dyrets tal
Årsaka ligg eit stykke tilbake i tid. I 1982 kom ein av Iron Maidens mest kjende låtar ut på plata med same namn: The Number of The Beast. Låta er direkte inspirert av Det nye testamentet, slik tittelen refererer til Johannes Openberring. Sjølve låta omhandlar ein draum tekstforfattaren Steve Harris hadde.
På mange måtar blei låta eit vendepunkt for Iron Maiden. Etter dette vart bandet ofte kalla «The Beast», som ei enkel og slåande forkorting.
«The Number of The Beast» blei ein hit. Samstundes blei det eit forferdeleg bråk. Konservative kristne verda over byrja å reagere. Aktivistar byrja å brenne Iron Maiden-plater på gata. I ein periode var bandet forbode i katolske Chile.
LES OGSÅ: En rekke aktuelle dokumentarfilmer får premiere på TV
Allvêrsjakker
Då eg for nokre år sidan høyrde Iron Maiden live i Bergen, slo det meg at dei fleste som stod ute i regnvêret, var over femti og hadde på seg allvêrsjakker. Etter kvart som dei eldre britane entra scenen og framførde klassikarane, så song publikum med. Dei fleste kunne alt utanåt.
Og då vêret blei betre, titta Eddie fram bak allvêrsjakkene. Til og med born gjekk med Eddie på T-skjortene og som liksom-tatoveringar på armane. På scena vakla Eddie rundt i ein to-tre meter høg mekanisk versjon, mens Bruce Dickinson ga jernet i to timar.
Vi er mange som har kryssa fingrar for Dickinsons stemme då han låg på sjukestova med kreftsjukdom. Når det gjeld sjukdom og liding er ein ved kjernen av det Eddie og Iron Maiden står for. Bandets form for heavy metal er raseri som er raffinert og foredla – raseri som kan ta litt av støyten for eins eige raseri.
Når ein kjenner djup frustrasjon eller urettferd, er det godt å kjenne på raseriet og mørkret musikalsk.
Groteske cover
God hardmetall er ofte pakka inn med groteske albumomslag. Og kanskje treng vi slike omslag meir enn nokosinne? Dette er eigentleg arvesølvet frå mellomalderen: hymnene om dommedag og groteskane som utsmykka kyrkjene. Groteskane var arkitektoniske ornament utførd av steinhoggarane i mellomalderen.
Dei kunne førestelle øgler, demonar, dragar og annan vondskap. Eit praktdøme på norsk groteskkunst finn ein i Nidarosdomen. Still deg opp framfor domen med kikkert og glo, der finst både djevlar og andre monster.
LES OGSÅ: Storfilm om profeten Muhammed skal endre islams image
Når hardrockband spelar konsertar i Bergen, ligg ei av dei finaste kyrkjene frå mellomalderen, Mariakirken, ikkje langt unna. Denne kyrkja er ribba for sine groteskar. Men om ein sit inne i Mariakirken når Iron Maiden speler, så er ikkje det så langt unna Mariakirkens fjerne fortid. Når Eddie dansar på scenen, handlar det ikkje om djevledyrking. Folk treng groteskar – både i form av lyd og bilete. Det skaper balanse og set ting i perspektiv.
Vi treng groteskar for å klare kampane rundt oss – og kjenne at vi ikkje er åleine. Det gjer vi ikkje ved å dekke over. Det var kanskje det som gjorde mellomalderen meir leveleg enn mange ønskjer å innrømme.
LES OGSÅ: Framførte Jesus-låt i Norske talenter