Endelig fri fra frykten

Tittelen When I'm Free ble en naturlig overskrift på de ti sangene den opprinnelige Molde-jenta, bosatt i Stockholm siden 2000, skrev etter at hun ble frisk etter et halvt års slit med den kronisk revmatiske sykdommen lupus, som gjør immunforsvaret hennes overaktivt.

– Jeg våknet en natt og tenkte; «hvorfor er du så redd for denne sykdommen?». Jeg sa til meg selv at redselen ikke hjalp, snarere tvert imot. Da erkjennelsen endelig sank inn, falt både kropp og sinn til ro. Jeg kjente på en sterk frihetsfølelse. De vonde følelsene var erstattet med takknemlighet, sier Ane Brun til Vårt Land.

Stille vann

Den 39-årige kvinnen, som har vært artist på heltid siden 2000, fikk tidlig vind i seilene både i Norge og Sverige. Debutalbumet Spending Time With Morgan ble nominert til Sveriges musikkpris Manifest i 2003, og ble lansert over hele ­Europa. Oppfølgeren to år senere, A Temporary Dive, solgte til gull i Norge etter få uker. Da hun ble kåret til beste kvinnelige artist under Spellemannprisen samme år, hadde allerede den kroniske sykdommen rammet henne.

– Innimellom har sykdommen vært tung å bære, både under turneer og ellers i livet. Tittelen på den nye plata, When I'm Free, skriver seg fra en samtale jeg hadde med en venn for flere år siden. Jeg uttrykte hvor sterkt jeg lengtet etter stille vann, midt i vindkulene av redsel og negative tanker. Jeg ville så gjerne få kontroll over egne reaksjoner.

LES OGSÅ: Eksperimentelle damer i musikken

Åpenbaring

Da sykdommen satte inn hardere enn noensinne høsten 2012, skulle Ane Brun på turné med Peter Gabriel i Nord-Amerika. Hun skulle blant annet ha rollen som Kate Bush i Gabriels «Don't Give Up». Men det var nettopp dét sykdommen tvang henne til.

– Jeg ble sengeliggende i ukevis, og kom ikke tilbake på scenen før våren 2013. Forskjellen fra tidligere slike sykdoms­perioder, var at jeg nå fikk åpenbaringen om at jeg faktisk kunne ta kontroll på tankene rundt sykdommen. Lykkefølelsen jeg kjente, var som når man endelig er blitt frisk etter en hard influensa.­ Jeg har fremdeles diagnosen­ lupus, men jeg møter livet på en annen måte. «Still Waters» fra den nye plata handler om hvordan tanker og problemer som har hatt overtaket, til slutt må gi slipp.

Åpner bevisstheten

Ane Brun har alltid lagt mye av seg selv i musikken sin. Likevel opplever hun ikke at sangene hennes er selvutleverende, snarere energi­skapende. For henne selv, og forhåpentligvis også for dem som lytter.

– Det er ikke tankene mine jeg deler, men følelsene knyttet til dem. Litt selvutleverende er det, all kunst er vel dét. Ellers blir det ikke bra. Som kunstner, som jeg foretrekker å kalle meg, må jeg ha kontakt med meg selv, også de vanskelige tingene i livet. Kunst er der man møter seg selv, speiler seg selv, det som åpner opp bevisstheten.

Ane Brun har ingen ambisjoner om å underholde. Hun ser mer på seg selv som en formidler, som noen ganger kan utgjøre en forskjell i menneskers liv.

– Når jeg møter meg selv i det jeg skriver, blir jeg litt mer lik den jeg er ment å være. Jeg har også fått flere tilbakemeldinger på at andre har opplevd det samme. Jeg har ikke et ansvar overfor publikum, men en mulighet, til å bety noe. Musikk er et ypperlig middel til nettopp dét.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Egne selskap

Sangeren forteller at hun omgir seg med musikk nesten hele tiden; når hun ler, gråter, går turer, sitter stille, danser, holder på å sovne. Det hjelper mot det meste, ikke minst et tidvis knallhardt kjør som artist.

– Presset i musikkbransjen kan være sterkt om man ikke passer på. Man forventer ting av seg selv, samtidig som man er i offentlighetens søkelys, slik at det blir et dobbelt press. Går ting bra, blir det ekstra vanskelig å si nei. Man tenker også at man må smi mens jernet er varmt, for man vet jo ikke hvor lenge en artistkarriere vil vare.

Press fra plateselskapsdirektører, har hun derimot aldri hatt. Ane Brun har aldri vært knyttet til noe selskap utenom sine egne; først Det er mine plater, deretter Balloon Ranger.

– På slutten av 1990-tallet sendte jeg noen egne låter til fem-seks plateselskaper, uten særlig respons. At jeg startet eget selskap, har gitt meg full frihet til å lage den musikken jeg vil. Nå har jeg to managere som tar seg av alt det praktiske. Denne strategien gjør nok jobben min atskillig mindre stressende enn den kunne vært. At jeg gjorde dette valget, skyldtes nok også at jeg ikke hadde noen artistambisjoner, og dermed heller ikke hastverk.

Press

Fram til hun var 20 år sang hun mest for moro skyld, innimellom all treningen og konkurransene i rytmisk sportsgymnastikk.

– Når det gjaldt idretten var jeg ambisiøs. Var nok blant topp 10 i Norge midt i tenårene. Før altså musikkinteressen, som alltid hadde vært der, ikke minst gjennom påvirkningen fra mor som var jazzsanger, plutselig fikk mye større plass.

Inspirert av Joni Mitchel, Nick Drake og Ani Di Franco, satte hun seg til med gitaren i timevis, men fremdeles uten ambisjoner. De kom først da hun ble 26 år.

– Jeg tok strøjobber, og fikk masse erfaring jeg ikke ville vært foruten. Det virker usunt tidlig å skulle fylle livet med en popstjernedrøm.