– Du er reisende i musikk, på mange plan?
– Å lytte til nye musikalske uttrykk, har tatt meg til ukjente steder, geografisk – og ikke minst inn i nye, musikalske landskaper. De fleste musikere husker en eller flere aha-opplevelser, som har vært retningsgivende for deres musikalske virke. Min første var som 10-åring, da jeg på bryggedans i Risør opplevde det islandske Beatles-kopi-bandet SOLO, ikledd sine grå Beatles-dresser med svarte slag. Jeg hang foran scenen, helt lamslått. Det var et enormt kick å høre de kjente låtene akkurat slik de skulle være, live-opplevelsen føltes nesten som en forbedring av det fantastiske materialet.
– I tillegg til å spille mange instrumenter, jobber du med helt ulike sjangre?
– Ja, alt fra middelaldermusikk til pop – og ganske mye der i mellom. I gruppen Kalenda Maya fikk jeg et møte med klanger fra middelalderen, som utvidet horisonten. Og jeg har lett meg frem i mangfoldet av rytmer i nordisk folkemusikk. I den tradisjonen er det et vell av skakke rytmer å utforske. Det er noe man drives fremover av; når det dukker opp spennende uttrykk som øret kan spille videre på. Det nye albumet er en hyllest til øret, på mange plan, det å lytte seg frem – mye spennende musikk oppstår gjennom «å spille på øret». Øret tar bestemmelser for deg, og lar du deg lede kan det ende i uttrykk du ikke helt skjønner der og da – eller selv ikke i etterkant.
LES MER: Mandolin ga nye jazzideer
– Du er på konstant jakt etter nye lyder?
– Ja, jeg lar meg føre av øret. Jeg ble umiddelbart fenget av seljefløyte som jeg hørte på radioen i ung alder, den høyst særegne lyden grep meg. Det siste instrumentet jeg har lært meg er bukkehorn. Lyden fra det har et sterkt innslag av opprinnelighet, en slags mystikk som tiltaler meg.
– På det nye albumet er du i samspill med både deg selv – og andre musikere?
– Jeg har lenge brukt «trick-innspillinger» der jeg legger på flere lag, med bruk av forskjellige instrumenter. I alt samspill er det viktig å gi rom for øyeblikkets kunst. Det dukker gjerne opp mønstre, som du kan følge – eller bryte ut av. Du vet aldri helt hvor det ender – og det er fint.
– De fleste låtene er dine egne, men du henter mye fra folkemusikken?
– Det er en uuttømmelig kilde til inspirasjon. Og et viktig materiale å videreføre. Jeg har blant annet en låt som er basert på en religiøs folketone etter Marit Holmen på Tynset. Den er både snirklete og rar, og ble utviklet da hun var forsanger i kirken – i tiden før orgelet kom.
– Hva særpreger på det nye albumet?
– Jeg har komponert de fleste låtene selv, og inspirasjon henter jeg mest fra selve spillingen, om jeg er alene eller sammen med andre. Mye er en blanding av tradisjonsmusikk og nye former, med sterk innslag av improvisasjon og nye arrangementer. Jeg søker mot kontraster, som for eksempel de spenningene som oppstår mellom bukkehorn en saxofon-kvartett.
