Marte Michelet: – Jeg må rette i fotnoter, men konklusjonen står støtt

I intervju etter intervju svarer Marte Michelet på kritikk mot hennes bok. For henne er det andre omgang, og hun sier det blåste atskillig hardere da hun for to år siden kom med boka Hva visste hjemmefronten?

Nå jobber hun med et grundig svar på kritikken hun har fått fra de tre historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen. Etter to års arbeid kom de nylig med boka Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?. Der hevder de at Michelets bok er historiefaglig svak og bygger på et sviktende, empirisk grunnlag.

Noe av kritikken svarer hun på i en kronikk i Vårt Land og andre aviser seinere denne uka. Deretter kommer det en lengre artikkel i fagtidsskriftet Prosa.

Funnet interessant materiale

– Hvilke deler av kritikken er det viktigst for deg å imøtegå?

– Jeg vil gi en nøye gjennomgang av de alvorligste anklagene fra historikerne. Der vil jeg imøtegå dem, vise hvilke avveiinger jeg har gjort og redegjøre for hvorfor jeg er så uenig med dem på punkt etter punkt.

– Hvilke deler av kritikken er det viktigst for deg å gå videre inn i?

– Historikertrioen har klart å grave opp mye som jeg ikke klarte å dekke inn aleine. De har funnet mye interessant materiale som jeg mener i mange tilfelle styrker mine konklusjoner. Jeg vil peke på funn som de nedtoner fordi de er så fastlåste på å finne innganger til sin kritikk. De overser betydningen av funn de selv har gjort. De anklager meg for å ha gjort «alvorlige, beviselige feil». Det er anklager jeg mener det ikke er hold i.

LES OGSÅ: To fagkonsulenter bak Marte Michelets bok om hjemmefronten er kritiske til hennes kildebruk

Sønstebys fluktrute

Et eksempel kritikerne selv trekker fram handler om Gunnar Sønstebys fluktrute. Kilden Michelet har basert seg på er et intervju Ragnar Ulstein gjorde med Sønsteby i 1984 der de snakker om mye som har med den jødiske flukten å gjøre. I en rapport fra Sønsteby snakkes det om noen kvinner med barn som Sønsteby ikke vil skal sendes med hans fluktrute.

– Den rapporten fikk ikke jeg tilgang til. Nå legger historikerne fram det dokumentet som helt riktig viser at det ikke handler om jødiske kvinner.

I historikernes rapport vises det til at meldingene det er snakk om er lett tilgjengelige i arkivene til Norsk Hjemmefrontmuseum. Michelet viser imidlertid til at det få dager etter går melding mellom Sønsteby og hans kontakt ved den britiske legasjonen i Stockholm, Daniel Ring.

– Når det ikke er snakk om jøder i rapporten jeg viser til, kan man tenke at da er alt feil. Men Ring snakker helt eksplisitt om jøder. Ring skriver at det er synd på dem, «men send disse folk med ruter i helt andre strøk og la andre folk stelle med det». Isolert sett er det riktig at min kildehenvisning til den rapporten er feil, men konklusjon er den samme: Sønstebys rute ble stengt for jøder. Dette er et eksempel på at jeg må rette i en fotnote, men at hovedkonklusjonen står støtt.

– Finner du ingenting i rapporten som rokker ved dine konklusjoner?

– Nei, ikke ved hovedfunnene mine. Jeg mener de står helt støtt. Hvis det forekommer feil, skal jeg være den først til å rette det. Det er der jeg mener de er blitt blinde i sin jakt i fotnotene.

(Artikkelen fortsetter under bildet) 

Slik så det ut da Marte Michelet møtte historikere etter utgivelsen av boka om Hjemmefronten, på et seminar i HL-senteret i desember 2018. (Foto: Ørn E. Borgen / NTB)

LES OGSÅ: «Marte Michelet inntar hun en heroisk holdning som nærmest gjør seg uangripelig for akademisk og historiefaglig kritikk», skriver Arne Borge

'Sønsteby var en skrytepave'

Til Vårt Land sa historiker Tore Pryser torsdag at han tror Gunnar Sønsteby bløffet da han sa at Hjemmefronten visste om planene om arrestasjon av jøder tre måneder før det skjedde. Han mener det er alvorlig fordi det er styrende for Michelets resonnement. Pryser var en av fagkonsulentene i Michelets bok.

– Hva sier du til Prysers innvending?

– Dette diskuterte vi da han la fram sin uttalelse. Det vesentlige med Sønsteby-intervjuet er den undersøkelsen det åpnet for av hele den tyske varslerkontakten til Norge som ingen hadde beskrevet. Selv tror jeg ikke han bløffet eller husket feil, men det kan ingen av oss vite sikkert. Jeg sier ikke noe sted at det er sikkert at han ble varslet tre måneder på forhånd. Jeg skriver at det er sannsynlig på grunn av flere andre forhold. Pryser mener Sønsteby var en skrytepave. Det kan godt hende, men jeg tror ikke det er det som skjer her. Sånn som det kommer fram, gir det ikke inntrykk av at han vil skryte. Jeg tror derfor Prysers tolkning er feil.

– Også fagkonsulent Anette H. Storeide har sammen med Pryser innvendinger. Hvordan opplever du at de er i tvil om at deres innvendinger er tatt til følge?

– Jeg forstår godt Storeide og Pryser nå stusser over min framstilling av profitten i flyktningetransporten etter å ha lest boka fra historikerne, men jeg har mange problemer med deres beskrivelse. Det er helt urimelig å holde fagkonsulenter ansvarlig for detaljer. Det konsulenten kan bidra med er sin kunnskap, sine perspektiver og sin bedømmelse av metoden som er lagt til grunn. De kan ikke gå inn og sjekke hvert eneste dokument og bok som jeg refererer til. Jeg fikk verdifulle innspill og korrigeringer fra begge både på detaljer og på overordnet nivå.

LES OGSÅ: Kirken var likegyldig overfor jødene, hevder Marte Michelet

Ikke for å fordømme fortidens mennesker

– Kritikken fra historikerne er blitt kalt for pirk på detaljer. Forstår du det slik?

– Noe av det er pirk. Men som sagt, mener jeg de legger fram mye interessant som også styrker mine konklusjoner.

Tidligere i år kom boka Historie og moral – nazismen, jødene og Hjemmefronten. Der drøftes feltet der moralske vurderinger og historiefaglige prinsipper krysser hverandre.

– Hvordan opplever du den utfordringen?

– Det er viktig å understreke igjen og igjen at det å se nærmere på hva motstandsbevegelsen gjorde i møte med de voksende jødeforfølgelsene, ikke er å fordømme fortidens mennesker ut ifra nåtidens standarder. Det handler om å forstå forutsetningene for at Holocaust ble så vellykket, ut ifra et nazistisk perspektiv, som det ble i Norge. En av de sentrale forutsetninger som det er helt legitimt å se på da, er å se på hva slags hjelp, støtte og sympati jødene hadde i majoritetsbefolkningen. Det er helt nødvendig. En slik, ærlig undersøkelse vil skape kontroverser fordi det bryter med våre oppfatninger om at jødehatet kom til Norge 9. april 1940, svarer Michelet.

Tar det med stor ro

Hun bedyrer at hun Ikke har skrevet et anklageskrift, men det hun kaller en nøktern kartlegging av hva som skjedde. Det overrasker henne ikke lenger at dette stoffet vekker et enormt engasjement.

– Er det tøft å ta debatten?

– Nei, noe av grunnen til at jeg tar dette med stor ro er at jeg har jobbet så lenge med kildemateriale og kjenner det godt. Jeg er trygg på mine egne konklusjoner. At tonen i debatten blir annerledes når Resett og dokument.no kaster seg inn, betrakter jeg som støy. Jeg forholder meg nøkternt til motboka fra historikerne. Dessuten stormer det mye mindre nå enn for to år siden. Da var jeg sliten etterpå. Nå er jeg mer herdet, sier Michelet.

LES OGSÅ:

• «Jeg har vært enkemann i fire år, men jeg vet ikke om jeg fullt ut har fattet at min kone er død»

• Direktorat er bekymret for de som vokser opp i det lille trossamfunnet Guds Menighet i Lofoten

• Ivan Lykkegård-Holmen brøt ut fra trossamfunnet: – Slik er livet i Guds Menighet

---

Fakta:

---