Da forfatter Marte Michelet utga Hva visste hjemmefronten? i 2018 startet hun en av årets største kultur- og historiedebatter. Michelet ville utfordre den heroiske framstillingen av den norske hjemme­fronten under krigen, fordi hun mente å kunne dokumentere en rekke grove unnlatelser som førte­ til at langt flere norske jøder ble deportert og drept under 2. verdenskrig enn hva som kunne­ ha skjedd, hvis man handlet i tide: De antijødiske holdningene som beviselig fantes i deler av den norske befolkningen, eksi­sterte også i hjemmefronten, og førte til utilgivelige unnlatelser.

300 siders motsvar

Boka ble nominert til og vant priser – og mottok svært gode anmeldelser. Men den skapte også store kontroverser, noe som leder til et større seminar på HL-senteret den 20. desember samme år. Her la faghistorikere fram sine innlegg som utfordret Michelets fortelling. Debatten kokte i norske medier – Aftenposten ga til og med ut et eget bilag som samlet debattinnleggene.

Og i forrige uke lanserte altså Dreyers forlag et motsvar til Michelets bok, skrevet av faghistorikerne Elise B. Berggren, Bjarte­ Bruland og Mats Tangestuen. Historikerne hadde opprinnelig fått oppdraget fra ukeavisa Dag og Tid, men kritikken sprengte seg ut over avisformatets grenser. Rapport frå ein gjennomgang av ‘Hva visste hjemmefronten’ er, som tittelen viser, en 300 sider lang kritisk gjennomgang av Michelets kildebruk og framstilling.

LES OGSÅ: Les Vårt Lands anmeldelse av Michelets bok i 2018

Mistenkeliggjøring

De tre historikerne går hardt ut mot Michelets bok, og har gjengitt hovedkritikken i mange medier. Til Morgenbladet sier for eksempel Berggren: «Dette dreier seg ikke om enkeltfeil, men systematiske feil som gjør at flere av premissene for Marte Michelets fortelling ikke holder vann. Sentrale konklusjoner støttes i liten grad av kildematerialet.»

Det samme mønsteret går igjen i pressedekningen: Historikerne legger først fram konkrete eksempler på blant annet misvisende sitatkutt, endrede opplysninger som ikke samsvarer med kilden og feil gjengivelse av sitater.

Så svarer Marte Michelet at hun ikke ser noe nytt i kritikken, at hun bare har tolket kildene annerledes, og at det ikke rokker ved hovedkonklusjonen hennes. Dernest mistenkeliggjør hun disse historikernes motivasjoner: «Eg merkar meg at desse forfattarane konsekvent tolkar alt til fordel for Heimefronten» sier hun til Dag og Tid.

LES OGSÅ: Jøder som kom tilbake til Norge ­etter frigjøringen, møtte rester av den samme ­anti­semittismen som før okkupa­sjonen

Heroisk holdning

Michelet forsøker enten å framstille kritikernes funn som bagatellmessige og pedantiske, eller hun sier at det handler om tolkning av ­kildene – altså at det ikke finnes en entydig sannhet om hvordan kildene skal forstås.

På toppen av dette inntar hun en heroisk holdning som nærmest gjør seg uangripelig for akademisk og historiefaglig kritikk: «Mitt prosjekt var å opne eit nytt felt for gransking, nemlig motstandsrørslas respons på jødeforfølgingane under krigen. Dei forsøker å lukke den døra», sier hun til Dag og Tid.

Slik risikerer Michelet å poli­tisere det som utad framstår som en faglig og seriøs kritikk av svakheter ved hennes prosjekt. Hun sverter opponentene som forutinntatte og med egen agenda – de vil lukke døra til sannheten som hun har åpnet.

LES OGSÅ: – Kirken var likegyldig overfor jødene, sier forfatter Marte Michelet

Manglende ydmykhet

Deler av kritikken i den ferske rapporten er kanskje ikke vesentlig for bokas konklusjon. Noe annet ville vært rart når man gikk så systematisk til verks over 300 ­sider. At kilder har fått feil sidetall ­eller at kilder mangler henvisning, kan være pinlig nok, men det rokker ikke ved prosjektet.

På andre områder kan man støtte Michelet i at det finnes et fortolkningsrom – kildene kan forstås forskjellig, og det er god grunn til å gi Michelet rett i at man i tidligere historieforskning ikke har villet se de ubehagelige sidene ved norsk krigshistorie. Det er naturlig at forskjellige historikere tolker kilde­materialet forskjellig, ut ifra hvilke perspektiver de anlegger. Hadde ikke dette vært tilfellet, kunne vi redusert historikernes virke til kun å samle inn historisk ­materiale.

Likevel er inntrykket til nå i denne siste runden at Michelet ikke er villig til å imøtegå de konkrete feilene i hennes bok som blir lagt fram her. Det kan godt hende store deler av Michelets arbeid blir stående igjen som riktig og viktig. Men den manglende viljen til å imøtegå faktiske feil, risikerer å skjemme hele prosjektet hennes. Hvorfor hun ikke velger å innta en mer ydmyk holdning til kritikken hun nå møter, er vanskelig å forstå.