Anmeldelser

Marked mot moral

Filmen Fransk opprør søker å gi en realistisk beskrivelse av aksjonerende fabrikkarbeidere, men slipper oss aldri tett på menneskene i mengden.

Fransk opprør – En guerre på originalspråket - hadde premiere under fjorårets Cannes-festival og var altså påtenkt lenge før protesterende demonstranter begynte å trekke i gule vester oppunder jul. Den norske tittelen og programomtalen ønsker imidlertid å skape en parallell mellom filmen og den brede, folkelige bevegelsen, og det føles svakt eksotiserende, som når franske og italienske filmer får turistvennlige titler med «Provence» eller «Toscana» i seg, selv om stedsnavnene bare så vidt vedkommer handlingen. Det er selvfølgelig noe «fransk» ved dette opprøret, men de aksjonerendes nasjonalitet er ikke avgjørende for (den franske) filmskaperen, som skildrer det hele fra innsiden.

Støyende kaos

Et nyhetsinnslag setter oss inn i handlingen: En fransk hjørnesteinsbedrift, en underleverandør til den tyske bilindustrien skal legges ned, to år etter at arbeiderne gikk med på dårligere vilkår for å sikre driften. Overskuddet er ikke høyt nok, selv om fabrikken tjener penger.

Med håndholdt kamera blir vi kastet ut i et støyende kaos som skal vare i to timer, helt uten pustepauser. Vi tas med til forhandlinger med den dresskledde ledelsen, det er på det rene at de lyver. Vi er med på evalueringer, strategimøter og splid i fagforeningen. På fest. Til nye aksjoner, denne gangen mot landets arbeidsgiverorganisasjon. Og naturligvis til de streikendes blokade av fabrikkens lager og produksjon.

Vi får også en snartur hjem fagforeningslederen Laurent, som etter hvert trer frem som historiens hovedperson. I den korte scenen sitter han med sakspapirer, vinflaske og med høygravid datter på telefonhøyttaleren. Han har kinnskjegg, skinnjakke og fleece og er så rakrygget, solidarisk og lite opportunistisk at han aldri havner i dilemmaer eller etiske gråsoner. Vi kommer aldri tett på, Fransk opprør handler mer om massene enn om enkeltindividene – et ekko av hvordan franske tenkere er mer kjente for sine bidrag til sosiologien enn til psykologien.

LES MER: I sin utforskning av kommersialisering, iverksetter­ musikkfilmen Vox Lux tanker og følelser bare stor filmkunst kan gjøre.

Moralsk ansvar?

Stadig gjentagende nyhetsinnslag fungerer som filmens hovedforteller, som den som forteller oss hvor partene står. Lokalpolitikere og representanter for presidenten lover å gjøre det de kan for å redde de 1100 arbeidsplassene. Men nedleggelsen har foregått på juridisk korrekt vis og politikerne kan ikke heve seg over grunnloven. Men har politikere og kapitalister et moralsk ansvar for arbeidstakerne og familiene deres, for lokalsamfunnet? Og er det riktig at aksjeutbytte og direktørlønninger øker med henholdsvis 25 og 18% mens de ansatte ved en lønnsom bedrift får sparken?

Fransk opprør er på sitt beste når disse spørsmålene berøres, og kunne godt ha rendyrket problemstillingene. I stedet søker den å gi en så realistisk gjengivelse av hele forløpet i en tenkt arbeideraksjon som mulig. Kamera er deltakende tilstede i rommene, her observeres det ikke fra avstand, publikum får ta del i diskusjonene, som om vi skulle vært ved forhandlingsbordet eller i demonstrasjonene. Her er prating i hverandres munner som må ha gitt den norske oversetteren prioriteringsproblemer, i et volum som truer med å gi publikum hørselsskader. Det aller meste ROPES i Fransk opprør, selv om kakofonien av og til gir plass til kald og kaotisk spenningsmusikk på elektrisk gitar.

LES MER: I 2016 gjorde Margareth Olin det vanskelig å avfeie Snåsamannen med skeptisk latter. Det samme skjer med Michael Wingers evner i Jeg ser deg.

Rettvinklet

Vi følger kun de protesterende og er aldri innom kapitalistenes samtaler med hverandre. Hvem vet, kanskje en realistisk gjengivelse av noe slikt ville føltes for fiksjonell, som onde Bond-skurker med fæle planer? Det spekuleres i om den tyske direktøren har mer makt enn den franske arbeidsministeren. Når ledelsen møter arbeiderne er det med svada om «kvalitetsdialog» og «globale visjoner».

Fransk opprør er både monoton og bråkete, og har en rettvinklet tegnet hovedperson som aldri må ta vanskelige valg eller «gå i seg selv». Rettferdighet synes aldri som en reell mulighet, filmens fremdrift består i hvorvidt arbeiderne får møte den tyske direktøren eller ei. Slik kan Fransk opprør minne om dokumentarfilmene til Michael Moore, der filmskaperen aldri får direktører og styreledere i tale.

Fortellingen blir dermed en utmattende og gjentagende opplevelse, den handler mer om den rituelle gangen i et tenkt arbeidsopprør enn om virkelige personer og skjebner. Dermed bryr vi oss ikke om hvordan menneskene i filmen har det eller hvordan det skal gå med dem, vi ser bare hvordan de forhandler og protesterer – kriger. Regissør og manusforfatter Stephane Brize virker selv klar over filmens identifikasjonsproblemer og har skrevet inn – åpenbart i all hast – en avslutning som går over alle støvleskaft: Den nybakte bestefaren på vei ut av arbeidslivet gjør seg til martyr på svært lite troverdig, men desto mer sentimentalt vis. Deretter følger en hyllest i slow motion og en søtladen rulletekstsang. Filmen kunne knapt fått et mindre verdig punktum.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser