Livet i glasshus

I 1963 ble det bråk da arkitekt Geir Grung var klar for å flytte inn i sitt nybygde glasshus på Jongskollen utenfor Sandvika i Bærum. Ikke bare var det selve motsetningen til det norske husbankhuset. Det var også bygget helt uten kontakt med forskriftene. For arkitekten kan det hele ha vært et reklamestunt. Og skal du bo i glasshus, er det en fordel å ville stå utstilt.

I utstillingen «Det norske glasshuset» på Nasjonalmuseets avdeling for arkitektur, vises i disse dager fram et knippe ­eksempler på norske glasshus fra særlig 1950- og 1960-tallet tegnet av de norske modernistene Arne Korsmo, Ove Bang, Sverre Fehn, Håkon Mjelva, Geir Grung, og Wenche og Jens Selmer. Stål, betong og glass.

I dag er store glassflater i boliger heller regel enn unntak. ­Hyrer du en arkitekt, er det nærmest selvsagt at naturen eller nabo­laget skal inn i stuen. Samtidig blir rot og familieliv en brutalt ­realistisk scene når du skrur på lyset inne og det blir mørkt ute. Hva gjør det med oss, å bo i glasshus?

LES OGSÅ: Byplanleggerne vil skape bygartnere og syklister av befolkningen ikke passive konsertgjengere.

Glade modernister

I 1949 dro Arne Korsmo på arkitektonisk pilegrimsferd til USA der han oppsøkte noen av datidens mest omtalte boliger. Blant ­annet glasshuset Farnsworth House utenfor Chicago, tegnet av den Bauhaus-tilknyttede tyske arkitekten Mies van der Rohe.

Korsmo skrev begeistret om byggene og menneskene bak i Byggekunst i 1952.

– Blant de modernistiske arkitektene som bygget boliger med heldekkende glassvegger, ser vi ulike holdninger til forholdet mellom hus og landskap. Noen strebet mot å integrere arkitekturen i omgivelsene og lot huset følge terrenget. Andre var opptatt av å skape en markant kontrast, forteller Talette Rørvik Simonsen, som er kunsthistoriker og har kuratert utstillingen «Det norske glasshuset».

Altså handler det om å skille seg ut, eller hente naturen inn.

– Mies van der Rohe bygde glasshus som på et vis definerte­ seg ut av naturen, eller delvis sto i kontrast til naturen. På den andre siden har du Frank Lloyd Wright og norske Knut Knutsen som i større grad tilstrebet å være i dialog med naturen. Flere av de beste norske eneboligene har en interessant balanse mellom disse to retningene, forklarer ­Espen Johnsen, førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitet i Oslo.

Moral

Paul Scheerbart, en tysk forfatter, tenker og tegner som virket rundt 1900, er kjent blant arkitekturteoretikere for sin bok Glasarchitektur. Der ­argumenterer han blant annet for at vi vil leve mer fromt i en verden av glasshus. Når alt er synlig, er ikke lyssky aktiviteter en mulighet og vi vil derfor leve mer moralske liv.

– Ideen om transparens har vært viktig i etterkrigstidens ­arkitektur. Scheerbart mente sollyset og utsynet i rom med glassvegger kunne bidra til mental frigjøring og renselse. En ­interessant tematisering er arkitekturen i Jacques Tatis filmer på 60-tallet. I Playtime finner vi et svært, karikert kontorlandskap, en vellykket, komisk framstilling av hvordan den kalde glass og stål-arkitekturen kunne opp­leves, sier Simonsen.

Det er et landskap som er svært gjenkjennelig på mange arbeidsplasser i dag. Sjefen ser deg. Vær forsiktig med hvilke nettsider du besøker.

Ketil Kiran, arkitekt som i sin tid arbeidet under Geir Grung, sitter selv bak vegger av glass når han besvarer en telefon fra Vårt Land.

– Det er klart du må være forsiktig med å pille deg i nesa, men glasset har andre kvaliteter. Jeg slipper lyden av kollegaene mine, men jeg er fortsatt delaktig gjennom blikket. Det er en ­viktig del av det gjennomsiktige. Det blir tydelig at du er del av et større rom, men på samme tid er avskilt fra det.

LES OGSÅ: Han har tegnet én av verdens største moskeer

Gardinforbud

Førsteamanuensis Dag Nilsen sitter på et godt gammaldags kontor på NTNU. Om han har gardiner, vites ikke.

– Læstadianerne importerte en opprinnelig kalvinistisk ide om at synden har bedre livsvilkår der solen ikke skinner. Derfor forbød de gardiner. Alle skulle kunne følge med på hva som foregikk bak vinduene, forklarer Nilsen.

Det er i prinsippet den samme tanken som ligger bak det åpne kontorlandskapet. Og et prinsipp som unektelig fungerer, om det er ønskelig eller ikke, for de som bor i glasshus.

På utstilling

– Det er klart du kan få følelsen av å leve på ­utstilling i et glasshus, sier ­kurator Simonsen.

– Grungs hus er et ekstremt eksempel på det. I et vanlig bygge­felt blir du veldig eksponert når naboen kan kikke rett inn i livet ditt. På sekstitallet ble også disse husene brukt aktivt i renommébygging for arkitektene.

Grung var inspirert av den danske arkitekten Jørn Utzon som tok i bruk eksperimentelle metoder da han oppførte sitt hus i Hellebæk. Husets form ble til underveis i byggeprosessen, uten at det forelå tegninger i forveien. Ikke nødvendigvis en metode plan- og bygningsetaten setter pris på.

– Han utfordret mildt sagt de gjeldende byggeforskriftene,­ forteller arkitekt Kiran, som beskriver Grung som en modernist på sin hals. Han representerte en type arkitektur som er mer opptatt av idé enn praksis.

Kurator Simonsen har skrevet en artikkel om mediehypen rundt Grungs hus.

– Vi vet ikke om den var iscenesatt av Grung selv. Men han fikk mye oppmerksomhet. VG slo blant annet opp at Grung var villig til å gå i fengsel for bygget, utdyper Simonsen.

LES OGSÅ: Vi bytter bolig og jobb langt oftere enn folk gjorde før.

Ide og praksis

Det finnes ­arkitekter som bygger bolig, og arkitekter som bygger idé. ­Espen Johnsen, førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitet i Oslo, er opptatt av forholdet mellom arkitekt og oppdragsgiver.

– Det finnes arkitekter som lytter til sine klienter for å skape en god bolig, og de som er mer opptatt av å eksperimentere. Jeg mener de virkelig store arkitektene ikke bare lager spektakulære boliger, men også hus det er godt å bo i.

En som opererte stort sett i første kategori, var Mies van der Rohe, som virket i USA fra slutten av 1930-tallet. Han er kjent for sine ganske kompromissløse skall av noen bygninger.

Et av de siste som ble oppført etter tegning av Rohe, er Neue Nationalgalerie i Berlin. Bygget er et eneste stort rom av glass, stein og stål. Denne typen byggverk kalte Rohe for universal space.

– Ved åpningen av Neue ­Nationalgalerie i 1968, da Mies ikke lenger var på moten, kommenterte en britisk arkitekturjournalist bygningen med følgende ord, forklarer Dag Nilsen:

Universal space is not really usefull for anything.

Kanskje hadde han et poeng. Det er vanskelig å henge bilder i løse lufta.

Uheldig eksperiment

– Walter Benjamin skrev et sted at å bo i glasshus er et eksperiment man ikke bør utsette seg for, sier førsteamanuensis Johnsen.

I et hus av glass blir alt synlig. Hvor skal bøkene, bunkene og tøflene flyte når alt skal passe inn i et stramt formspråk?

– For Benjamin var det et problem at det intime ble utfordret i en gjennomsiktig bygning. Han var opptatt av at en beboer skulle ha mulighet til å sette personlige spor i en bolig.

Boligen har tradisjonelt gitt beskyttelse mot vær og vind og ville dyr. Hjemmet er til for frihet og hvile.

– Når veggene ikke lenger stenger blikket ute, endres forholdet mellom privat og offentlig. Privatlivet er ikke lenger like skjult, sier Johnsen.

LES OGSÅ: Ordet postmoderne var ikke til å unngå, men umulig å få tak på.

Motvillig severdighet

Et av Mies van der Rohes mest kjente byggverk skulle vise seg som et ekstremt eksempel på manglende privatliv. Farnsworth House ble bygget på oppdrag for Edith Farnsworth noen mil sør for Chicago og sto ferdig i 1951.

Det stilreine glasshuset ligger vakkert til på en slette omkranset av store løvtrær. Og til tross for at det neppe var intensjonen, ble byggverket snart en severdighet.

Farnsworth kunne rett som det var oppleve at en nysgjerrig nese presset seg mot ruta midt på natta. Til slutt ga hun opp med et resignert sukk:

– Jeg kan knapt nok leve her.