Limer tvetydighet til kirkedøra

39 teser om kirke og kunst ble tirsdag teipet på domkirkedøra i Oslo. Ordet ambivalens er sentralt i tesene. I synonymordboka står det sammen med forvirring, selvmotsigelse, usikkerhet og tvetydighet.

– Hva er ambivalent med en tro som kan gi full visshet?

– Troen kan virke som visshet, men tro er tro, ikke kunnskap. De aller fleste som tror er likevel på leting i det store eller lille trosuniverset de opplever å befinne seg. I et slikt univers kan jeg ikke skjønne annet enn at der er det flere innganger og utganger. At man erkjenner det, kan bidra til å styrke troen. Ser du større deler av Bibelen under ett er det ikke vanskelig å finne ambivalens, sier Solbu.

Nokså entydig

Tesene er lest av flere. Forfatter Jan Inge Sørbø synes det er interessant å gjøre ambivalens til møtepunktet mellom kirke og kunst, men synes ikke det er problemfritt.

LES OGSÅ: I april skal Kirkemøtet gjøre veivalg

Han minner om at det først er fra modernismen og framover at ambivalensen er et kjennetegn ved kunsten.

– Den kirkelige ambivalensen står ikke alltid til troende. De som snakker høyest om tvil, ambivalens og åpenhet, er etter min erfaring lite ambivalente. De har forbausende like synspunkt på politikk, teologi og lik smak i kunst og musikk. Det er få teologiske aktører som tviler så lite på seg selv som de som gjør tvilen til sitt hedersmerke. De ser ut til å ha funnet sin sannhet der – i ambivalensen. Mitt bidrag til ambivalens er å være ambivalent til hele begrepet.

I stedet for ambivalens vil Sørebø heller snakke om paradoks.

– Den kristne troen hviler på en rekke paradokser, på noen uoppløselige spenninger. Disse spenningene har alltid utfordret og inspirert kunsten. Gud og lidelsen, den paradoksale skjebnen til Judas, Guds fravær og nærvær – det er spenninger som kan fange opp den moderne ­tvilen, og skape en samtale om disse tingene, tror Sørbø som ­likevel sier han setter stor pris på at det blir arbeidet med spørsmålene. Han håper tesene kan skape en fruktbar og inspirerende debatt.

Utålmodig

Tesene er uttrykk for utålmodighet. Flere av de involverte var også med da Den norske kirke vedtok en kulturmelding i 2005. I lengre tid har det vært påpekt at kirken er en raskt voksende kulturarena. For to år siden uttrykte likevel kulturmeldingens «far» Einar Solbu frykt for at kulturen var i ferd med å bli en salderingspost.

I tirsdagens Vårt Land presenterte Solbu de 39 tesene. Han mener fortsatt at kirken har en vei å gå med «kunsten som følges­venn».

– Skal dette vokse ikke bare i volum, men som en kraft, må man jobbe med bevisstheten rundt hva er det vi holder på med – hvilken kunst og hvordan den hentes inn i kirkens ­arbeid, sier han.

- Hva tror du vil provosere mest?

- Det ligger kanskje et syn på hvem den troende er i tesene som kanskje vil provosere eller undre noen. Når man leser, vil man forstå at vi ser på en troende som en som alltid vil være søkende, og ikke bare som troende, men som menneske vil komme lenger. Kunsten har til alle tider hatt en bekreftende og utfordrende rolle – vil legger ikke så lite vekt på den utfordrende rollen, sier Solbu.

Kompetanse

Samtalegruppa bak tesene ble samlet for et par år siden, på oppfordring fra KULT – Senter for kunst, kultur og kirke i Oslo. Deltakerne har røtter i forskjellige deler av kunst- og kirkelivet, og de ble utfordret på å reflektere over forholdet mellom kunst og kirke.

LES OGSÅ: Frykter forvitring

Solbu mener å se en manglende­ interesse for å utvikle mulig­hetene. Han tror ikke det står på uvilje, men etterlyser kompetanse. Han tror også det har med penger og prioriteringer å gjøre.

– Å omsette en uartikulert vilje til handling krever kompetanse. Skal man forstå mulighetene, må man ha kompetanse. Først da kan man prioritere de penger som finnes i systemene, mener han og peker på at man blant ­annet innenfor rammene­ av tros­opplæring kan gjøre ulike­ valg av materiell, metoder og folk.

– Da er spørsmålet om man har kunnskap nok til å utnytte kunsten i den sammenheng, sier han.

LES OGSÅ: Kultur er ett av fire kirkehjørner

Han er glad saken skal behandles på Kirkemøtet i april og håper de 39 tesene kan bidra til å skape mer refleksjon enn det kirke­ledelsen så langt har bidratt til.

Gir fart

Biskop Herborg Finnset i Nidaros ser tesene som en nyttig igangsetter av samtaler, ikke minst når Kirkemøtet skal behandle kultursaken i april. Kari Mangrud Alvsvåg er prost i Sarpsborg og Halden der det å ta samtidskunsten aktivt inn i gudstjenesten har vært en tradisjon over et par tiår også i samarbeid med lokale kunstforeninger. Hun har lest tesene og er glad for at det er arbeidet grundig med disse spørsmålene.

LES OGSÅ: Kirkelig kjernevirksomhet

– Ofte leter man etter ord som flere klarer å ta til seg. Her er det formuleringer vi kan bruke i de utvalgene og rådene der vi snakker om kirken og kunsten, sier hun.

– Den friksjon og motstand kunsten kan gi, kan gi tanken fart. Om ikke prekenen treffer, kan kunsten skape rom for flere mennesker og flere menneskers liv, tenker Alvsvåg.

Åpner samtale

At det er ambivalens som rammer inn tesene, synes hun gir mening.

– De fleste av oss opplever nok at slik er vi og slik er livet, sier prost Alvsvåg.

Biskop Finnset minner om at det i en luthersk kirke er åpne rom for en utvidet åpenbaring der sannhetene kan diskuteres.

– Likevel har kirken noen sannheter med stor S. Jeg tror imidlertid ikke det er det de ­ønsker å utfordre i dette manifestet. Slik jeg leser det, handler det om kunstens forhold til kirka­ og kirkas forhold til kunsten. Derfor vil jeg ikke lese inn mer enn jeg må og avvise formuleringer i utgangspunktet, sier ­biskopen og understreker at dette er en samtale hun ikke vil lukke, men åpne for.

LES OGSÅ: Kirken er den nye kulturscenen

Ambivalens kan gi mening på flere måter, mener hun, som når vi stiller spørsmålet: Velger vi Gud, eller velger Gud oss?

– Og når vi snakker om gudsriket, er det både et allerede nå og et ennå ikke. Derfor er det ikke fremmed for kirken at noe kan romme flere aspekter, sier Finnset.