Kultur

Legger diktene i våpenhuset

Lyrikeren Steinar Opstad vil ikke gå til nattverd med diktene sine.

Hans neste bok Kjærlighetstapene kommer i oktober. En poetisk statusrapport, sa Kolon forlag da de presenterte bokhøsten denne uken. Steinar Opstad leste aforismer som pløyde spor blant lytterne:

«En poet må ha et minimum av bondevett, for når åndeligheten tar over, fordunster kunsten.»

Diskusjon med seg selv

Vi møtte Opstad etter pressekonferansen og ba ham gjøre opp status.

– For det første – poetikkbøker vil alltid være motsigelsesfylte og fulle av paradokser. Man vil aldri helt kunne vite hvor skrivingen bærer hen neste gang. Med en mer saklig stemme forsøker jeg å beskrive hva min poetiske gjerning har vært så langt. Muligens kan man lese ut av det hva som skjer fremover.

LES OGSÅ: Lysten på leselass

– Helt fra Tavler og bud til din siste bok Å, høye dag har hentydninger til Gud og tro vært en del av diktingen. Når du leser fra Kjærlighetstapene i dag kan det høres ut som dette har stått i veien?

– Nei, jeg tror ikke du skal tolke det slik. Jeg er i en evig diskusjon med meg selv om hvor jeg skal plassere den guddommelige dimensjonen i mitt litterære virke og til livet. Man finner kanskje aldri noe svar. Det er mer noe jeg aldri kommer ut av.

Paradoksalt

– I en ideell verden er det ingen idealer, og der er det heller ingen Gud, skriver du.

– Ja, det står det.

– Hva skal jeg lese det som annet enn at du skyver den guddommelige dimensjonen vekk?

– Nei, det er med i en annen form. Gud som fravær er også Gud. Det er alltid vanskelig å si noe definitivt. For livet er hele tiden forvandling og utvikling. Den aforismen du viser til, står i et spill med andre tekster som er mer bekreftende igjen. Poesien er det språket som egner seg best til å favne om det paradoksale.

LES OGSÅ: Når biene blir borte

– «Når åndeligheten tar over, fordunster kunsten.» Hva er din opplevelse av det?

– Det sikter til en annen type erfaring som ikke har med tro/ikke-tro å gjøre. Den aforismen er ganske humoristisk. Det finnes en del åndsbesvergere i kunsten og poesien som kan bli litt for svevende. Derfor skriver jeg at poeten må ha et minimum av bondevett. Bonden forankrer ting. Jeg synes det er mye religiøst farget poesi som er lite materiell rent språklig. Den er ikke forankret i elementene. Jeg har vel klart det ganske godt selv, synes jeg, å forankre det i noe gjenkjennelig.

Ingen lek

– Noen hevder at når Gud er tilbake i litteraturen så er det de åndelige ordene som er tilbake, ikke Gud. Hva tenker du om det?

– For meg er det ikke bare en lek med åndelige ord. Det er et alvor knyttet til det jeg skriver om, fra en følelse av å være en religiøs ungdom. Dette som skapte mye problemer for meg senere i livet.

– Hvordan?

– I det litterære miljøet var religion veldig fy-fy. Skismaet hang igjen fra 70-tallet. Gud i litteraturen var forbudt. Den marxist-leninistiske makten i litteraturen var veldig sterk, og det var først på slutten av 1980-tallet at folk begynte å leke med det vokabularet igjen. Skulle du få anerkjennelse for å være et kritisk intellekt, var det svært vanskelig å si at du var kristen.

En kristen

– Sier du det i dag?

– Ja, jeg regner meg selv som kristen, til tross for det du siterer om den ideelle verden. Poenget er at verden jo ikke er ideell. Aforismen sikter til en verden som ikke finnes. Jeg sier det i dag, og jeg opplever at flere og flere tør si det.

Følg oss på Facebook og Twitter!

– Innser du at du har hatt en avgjørende rolle i den sammenhengen?

– Det har jeg ikke tenkt noe på. Det kan jo hende at jeg har åpnet rommet litt, men det er ikke noe du tenker på når du skriver.

– I den forrige diktsamlingen Å, høye dag er bonden sterkt knyttet til en far. Går far og Gud i hverandre i diktene?

– Ja, den jordiske og den himmelske far går over i hverandre som glidende overganger.

Plogfurer

– Blodposer ved sykesenga og måker over plogfurer møter vi i dine forrige dikt. Det er veldig fysisk.

– Ja, det er jeg glad for at du sier. Det er noe av det jeg prøver på. Noen av aforismene beskriver prosjektet med å prøve å få det til å bli materielt. Erfaringen av noe transedent forankres i den fysiske verden gjennom kroppslige erfaringer. Det er veldig jordisk.

– Kjærlighetstap er det noe man kan oppsøke?

– Ja, jeg tror kanskje kunstnere oppsøker det mer enn andre. Man vil det. Men så går det vel en grense når man vil slå seg til ro. Fordi man bruker livet når man skriver, er det så lett å føle seg svikefull. Det er litt det jeg legger i det med kjærlighetstap. Man har det forræderiske, poetiske prosjektet på gang hvor man bruker de man møter og blir glad i. Det er vanskelig. Jeg har noen tekster om det. Jeg tenker også på språket. Du er nødt til å elske noe i stykker for å komme videre som lyriker. I en måte å formulere seg på, kan man plutselig ikke ha mer å gi. Da er det som man må forlate sin elskede.

ikke bra

– I ungdommen spyttet jeg på korset, skriver du.

– Ja, billedlig talt gjorde jeg det i en sen ungdom. Jeg slet veldig mellom poler. Det er vanlig å ha religiøse problemer i ungdommen. Man føler seg frelst den ene dagen og nede i et dypt mørke den neste. Jeg vokste opp på landet med få kulturtilbud. Det eneste som fantes var Indremisjonens ungdom. Jeg tror ikke det var bra for meg. Det gjorde at jeg ble veldig diskuterende til ulike spørsmål knyttet til tro. Jeg kunne være materialist den ene uken og kristen den andre. Jeg møtte radikale venner på gymnaset i Tønsberg som ga meg mye motstand og mente jeg bare var kristen for å trøste meg selv.

LES OGSÅ: Kubbe er alene på nettbrett

– Jeg synes egentlig det er tekstene mine som svarer best på disse spørsmålene. Det er svært vanskelig å svare på spørsmål om tro og tvil i mediene. Det er derfor jeg skriver. Det er bare diktene og de poetiske fragmentene som kan svare best på teologiske og filosofiske spørsmål av denne arten. Boken er refleksjoner mellom noe som er forlatt og noe som skal komme.

Ny hardhet

– Hva blir det ikke mer av?

– Det er ikke slik at jeg tar avstand fra noe jeg har skrevet. Jeg har en toleranse overfor meg selv og at alt har vært nødvendig på veien. Men jeg liker hardheten i denne boken. Den er mer usentimental. Jeg vet ikke hva som skal komme. Skrivingen og diktene følger livet.

– Du kvitter deg ikke med det meta­fysiske?

– Nei, det er nok mer en klargjøring av hvordan man skal forholde seg til det å være en troende som skrivende.

– Hva sier du tydeligst om det?

– Boken slår vel fast at det er ikke noe jeg kan forlate, i det hele tatt. Jeg er opptatt av det konfesjonelle i forhold til den poetiske frihet. Det har alltid vært vanskelig for meg fordi jeg alltid har vært redd for å miste den poetiske friheten. Det å internalisere en dogmatikk har alltid vært vanskelig. Jeg har et fritt gudsbegrep. Den diskusjonen har jeg hatt med meg selv helt fra Tavler og bud. Man må holde spørsmålene levende knyttet til hva liv og tro er.

Nattverd

– For meg er det i nattverden at det skjer.

– Ja, jeg har et dikt der jeg skriver om å skille det mellom dikting og tro. Her forsøker jeg nettopp å formulere hva man ikke kan ta med når man vil holde diktning og tro atskilt:

«Gå ikke til nattverden med diktene dine, men legg dem fra deg hjemme. Fremfor alteret skal du betro Den skjulte dine innerste anliggender, de ikke engang diktet kan gi en høvelig form.»

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur