Kunst

Byutvikling sett gjennom hender

Ingrid Eggen fotografier på sukkerbiten avslører både byens og kroppens villskap og drømmer.

Portrettene vi bruker når vi skal presenteres for andre pleier være velorganiserte, kontrollerte og imøtekommende. Byline-bildet i en avis, for eksempel, preges gjerne av en mildt fremoverlent holdning akkompagnert av et lunt smil og det obligatoriske glimtet i øyet. Samtidig vet vi at dette er en polert fasade som glatter over alskens traumer, begjær på avveie og tanker som truer med å bryte opp en vanntett selvbilde. Når jeg ser slike bilder leter jeg ofte etter de stedene hvor ting skurrer eller hvor en pussig detalj stikker seg ut. Slike detaljer kan ofte si mer enn den velregisserte helheten.

Ser jeg ikke en hissig rød flekk på kinnet der? Noen knapper som ikke er kneppet igjen (hva betyr det)? Eller er det en hånd som knytter seg i overkant hardt i fanget?

Juvelens bakside

Poenget er at kreftene som romsterer under overflaten uansett vil skinne gjennom på en eller annen måte. Og det er disse bruddene mellom hvem vi vil være og den vi egentlig er, som gjør bildet av oss interessant.

Det gjelder ikke bare ansiktet og kroppen, forresten. Bare tenk på prospektene arkitekturfirmaer bruker når de skal selge inn sine ideer i en arkitekturkonkurranse. Se for eksempel på den skinnende juvelen som ble presentert i Herreros Arquitectos’ plantegninger til Lambda, det nye Munch-museet i Bjørvika. Det samsvarer ikke helt med den gigantiske blikkboksen som nå vokser frem?

Forholdet mellom hvordan noe ønsker å presentere seg og alle disse tingene som gjør at virkeligheten dras i en annen retning er en nærliggende tanke her jeg står på Sukkerbiten, et par hundre meter unna Lambda, midt i den første utstillingen til det nye Fotografihuset som etter alle solemerker skal ligge akkurat her.

LES OGSÅ: Lousianas utstilling om kvinnelige surrealister er slapt kuratert, men imponerer likevel

Voldsomt balansepunkt

Ingrid Eggens fotografier befinner seg med andre ord utendørs, i friluft, og det er intet fotografihus å se foreløpig. Montert på metallplater i øyehøyde i forskjellige vinkler, ter bildene seg som mennesker: de står i grupper, noen snur seg vekk fra deg, andre snur seg mot deg. Med et par unntak viser fotografiene hender i de underligste konfigurasjoner. Det vil si: De vrir og vender på seg og utfordrer hva en hånd, og de gestene vi forventer oss derfra, byr på. Hendene er strukket ut mellom ekstremer. Fra en vinkel ser det ut som om de er ridd av ville krefter som får dem til å vrenge seg i spasmer og bisarre tics, mens det fra en annen kan se ut som øyeblikk hentet fra voldsom dans hvor kroppen vris ut i de mest underlige posisjoner. Japansk butoh-dans?

Og det er akkurat det som gjør disse bildene særegne: De befinner seg i et balansepunkt mellom brutal eleganse og en kropp fullstendig ute av kontroll. De befinner seg mellom presentabel overflate og sjelslivets kaotiske dybder.

Fra en vinkel ser det ut som om hendene er ridd av ville krefter som får dem til å vrenge seg i spasmer og bisarre tics, mens det fra en annen kan se ut som øyeblikk hentet fra voldsom dans hvor kroppen vris ut i de mest underlige posisjoner, skriver Kjetil Røed.

Bevisstgjørende hender

Eggens ansamling av ville hender er et klargjørende utkikkspunkt for å filosofere over området rundt også – iberegnet Operaen og Lambda.

Det slår meg der jeg spaserer rundt blant hendene og vekselsvis myser mot Munch og den nærliggende matvogna som lokker med pils og pizza, at det ligger en åpenhet i disse fotografiene som utkrystalliserer hva denne type byområder på sitt beste kan betraktes som. For uansett om hendene springer ut fra det ubevisstes krumspring eller en koreografs planlagte villskap, er enhver skam ryddet unna i disse åpne, direkte bildene.

Det er nemlig ingen forsøk på å glatte over kreftene som bobler opp, ingen beskjemmede forsøk på å skjule håndens demondans med skjorteflak eller rødmende bortforklaringer av disse merkelige tics’ene. Det ligger en ufravikelig sjarme og eleganse i det, uansett om dette er planlagt eller ei, som målbærer oppriktighet og sunn kroppsnærhet som gjør det vi ser til et avklart og bevisstgjørende skue. De får betrakteren til å tenke over egen kropp og hvordan vi liker å skjule oss – eller de delene av kroppen hvor ting brenner – når ting begynner å spinne ut av kontroll.

###

LES OGSÅ: Henrik Kleppe Worm-Müllers malerier av sin døde far viser en inderlighet og oppriktighet som er sjelden vare i samtidskunsten

Speiler byutviklingen

Sett fra en slik synsvinkel tvinges man inn i et tvisyn hvor det er uvisst om det er kaos eller orden som råder også utenfor selve fotografiene. For i en viss forstand gjenspeiler disse vridde kroppsdelene byområdet de er plassert ut i: Rundt dem er et svare kaos av brakker, byggeplasser, saunaer, parkbenker, vaklevorne stilaser, provisoriske kontorer og restauranter på hjul. Det er som om byens elementer er ristet sammen og helt ut på sukkerbiten i vilkårlig rekkefølge.

Likevel er det en merkbar vitalitet i konfigurasjonen hvor vi så vidt kan ane omrisset av et levende fellesområde i byen.

Når jeg spaserer rundt i og utenfor utstillingen aner jeg et fremtidens Sukkerbiten som kan slekte på det nærliggende Vippa, hvor mathall og solslikking ved nedslitte lagerhaller kan være kaosets velregisserte endepunkt. Eller kanskje Københavns nå nedlagte Papirøen er en bedre sammenligning? Uansett ligger det en eleganse i kaos når man ikke forsøker å skjule det, men i stedet lar det utfolde seg åpent – for når det skjer vil våre dypeste ønsker kunne utfolde seg som en slags dans.

---

Ingrid Eggen

  • Fotografihusets tomt
  • Knex, Knax, Knoxs, Virvx og Handl
  • 20. august–27. September

---

Kjetil Røed

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kunst