Kunst

Øvelser i tålmodighet

Janne Kruse og Heidi Øiseth minner oss på at det er detaljene som fascineres oss.

Forbindelsen mellom kjedsomhet og tålmodighet har alltid interessert meg, og som kunstanmelder får jeg stadig vekk testet grensene for begge. Men hvorfor er det sånn at jeg raskt bestemmer meg for at det ene kunstverket kaster bort ­tiden min, mens det andre får meg til å betrakte det i lang tid, selv om jeg ikke skjønner hva jeg ser på?

Jeg fornemmer av at det er verdi­fullt å bruke tid på dem. Resonnementet kommer etterpå.

Kunstnerens kne

Bare ta ­Janne Kruses A writers knee on a pedestal (2009–2018). Om vi rusher i vei og plasserer verket i en argumentasjonsrekke før vi har kjent på magefølelsen får vi ikke med oss hva som står på spill. For hva ser vi? En avstøpning av et kne. Hvorfor vil kunstneren vise oss noe slikt?

Det handler om fascinasjon – og kanskje begjær – og hvor særegne begge disse dragningene faktisk er. Den franske regissøren Eric Rohmer har formulert dette klart i filmen Claires kne (1970), som er en slektning av Kruses verk, for alt kretser rundt hvordan en ung jentes kne blir ­rotasjonspunktet for en manns forelskelse i henne.

Det særegne

Kneet manifesterer hvor særegent menneskers fascinasjon og begjær er, og at det alltid er detaljene som ­utløser en interesse for helheten. Når vi forelsker oss er det i en gest, en ­bestemt måte å smile på, ­eller kanskje en lukt? Eller et kne. Uansett er det ikke hele ­personen – det blir for generelt – det er en eller annen detalj som blir inngangen til helheten. Kunne vi si at kunsten også, på liknende, treffer oss som en forelskelse? Og at det er disse rare detaljene, snarere enn helhetsbildet, som fortsetter å være drivkraften?

Janne Kruses fotografi Hello (2018), viser en sykkel, en stol og en potteplante på en avsats i en trapp: Et slags punkt ­eller forslag om at man kan gjøre noe helt ­annet enn å gå videre i ­trappen. Etablerte forløp kan brytes av og bygges ut i andre retninger ­gjennom detaljer som ikke ­passer inn. Man kan for eksempel ­sette seg ned og, med potteplanten som rekvisitt, gjøre avsatsen til et ­provisorisk hjem.

LES OGSÅ: – Kunsten er til å tenke med

Maleriets dyp

Dette forsiktige peket mot en annen retning enn der vi allerede ser, er grunn­leggende for nesten all kunst. Men det er ikke alltid vi skjønner hvordan disse pekene handler om oss selv og hvordan vi orienterer oss i verden.

Heidi Øiseths malerier taper seg raskt om du vil finne noe i dem du kan forklare, men om du tar deg tid og blir sittende ­begynner de å leve. Den ­delikate teksturen i maleriene tar form av forskjellige dunkle atmosfærer: Natten og det gåtefulle regnet materialiserer seg som maling. Figurer og fortellinger trer frem fra maleriets dyp. I Dignity (2018) ser jeg inn i en mytisk verden.

En høyreist skikkelse kommer mot meg fra maleriets dyp, som fra drømmenes rike. Et manns­ansikt avtegner seg i venstre ­hjørne og en spiss form dukker opp øverst til høyre. Et nebb?

Konkret tålmodighet.

Uansett hvor lenge jeg sitter der kan jeg ikke oversette maleriet til en tydelig fortelling, for så fort jeg identifiserer en figur som ­kunne gitt billedrommet en endelig form, dukker det opp noe annet som endrer forløpet. Det gåtefulle og uklare er selve kjernen i bildet. Det som treffer meg med ­Øiseths bilder er nettopp det ­dunkle, men også denne dunkelhetens ­forbindelse med forandring. Mens kneet gjør det å bli ­fascinert ­konkret gjør disse maleriene ­fascinasjonens forutsetning – tålmodigheten – synlig.

Men først og fremst gjør både Øiseth og Kruse synlig den ­tålmodigheten vi trenger for å ­utvide horisonten: Avstanden mellom det vi allerede kjenner og det som fortsatt er ukjent for oss.

Oppdag verden.

Kjedsomheten er det vi kjenner når vi er ­tvunget til å vente, og ikke evner å ­fascineres. Tålmodigheten innfinner seg når den langsomme tiden tas imot som en gave, som et rom for å se og erfare noe nytt. Den handler om å ta seg tid til å se, enten det er til å sette seg ned på en trappeavsats, finne frem til det som fascinerer eller ha ­tålmodighet nok til å se hvordan noe forandrer seg om du ser lenge nok på det.

Derfor handler disse kunst­verkene like mye om oss som ser som de handler om kunst. ­Verkene blir redskaper for å nyansere hvordan vi orienterer oss i verden 
– de blir speil som gjør det mulig å ­undersøke hva fascinasjon er.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kunst