Maleriets meteorolog

Hun var den første av malerkvinnene som grep fatt i landskapet som motiv – kvinnen skulle holde seg til sitt, kjøkkeninteriør, strikkende damer, festlig pyntede middagsbord, portretter og blomsterbilder, det som hørte «tjenesten» til. For hva hadde «dannede» kvinner, som Kitty Kielland, ute i svarte myrer å gjøre? Hun ble kurert for det da hun møtte malerne Hans Gude og Eilif Petersen (blant mange) i Tyskland, de så forbi sånt, det var i den spede kvinnefrigjøringens tid, hun var en tidlig feminist. Paris ventet på Kitty Kielland, hun slo i 1879 igjennom på den berømte Salongen – den årlige presentasjonen av ny kunst, en utstilling som runget i hele Europa og utenfor. Først med to malerier fra Ogna og Kvianes på Jæren, hun ble antatt i alt seks ganger.

Gold avkrok

Det er Kitty Kiellands år i år, og det var det i fjor. En av de største Kitty Kielland-utstillingene noen sinne åpnet i juni i fjor, gikk videre til Lillehammer (hvor den henger én uke til), og åpnes på nytt i Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg i slutten av mai. Det er en reise, på alle symbolske vis – fra prøvende forsøk der ikke alt «går opp», øvelser, etyder, gode kopier i læreøyemed, til svære, intenst nærværende malerier av jærlandskap, østland og høyfjell og ny­romantisk, atmosfæreluktende, nesten symbolistisk, fargetyngde. Jærlandskapet, som var ansett som en gold avkrok, uegnet for maleri. Det kan saktens være riktig, det er ikke dit du reiser for å se på sommerfuglene.

LES OGSÅ: Videoverket Love Story stiller spørsmål om hva som vekker vår medfølelse med mennesker på flukt

«Alt er vent»

Arne Garborg var fascinert av denne kvinnen, Kitty Kielland, som så suverent brøt ned grensene mellom hva hun kunne foreta seg – og ikke: « ... sjølve svarte torvmyrane vert måla. Med torv og alt. Nyskori torv, reist torv, røykt torv, stekt torv. Alt er godt nok: Alt er vent. Jamvel ei dame av den fine Kiellandætti held seg ikkje for god til å gå i torvmyri og måle. Og torvmyri vert poesi, så svart ho er. Ven vert ho».

La tiden virke

Bildekunst handler om å la tiden virke inn på oss. Det som umiddelbart fanger og slipper fri, avslører seg med større tyngde etter som tiden går. Vi ser, vi ser igjen og kanskje, om et år eller to, ser vi det nok én gang. Holder det da, har det evnen til å gjøre noe med meg. Vi står der, tar det inn og kjenner et stikk ved første møte, og siden ser vi mer: Kitty Kiellands himler som holder på å ramle sammen av fuktighet, melankolien i stort sett alt som henger her, det saftiggrønne, den organiske, indre dynamikken – det henter nye fornemmelser frem i oss. Fordypelse er tidens verk, vi gjenkjenner disse «fortellingene» som mumler i vei nede i maleriets mulm av farger og former. Noe trer frem, overraskende eller gjenkjennbart.

LES OGSÅ: Akershus Kunstsenter har latt to 18-åringer sette sammen sin utstilling. Resultatet viser at kunsten og ungdommen deler ønsket om å ryste litt i hverdagen.

Lite sol

Den som kommer for å brune seg, blir skuffet – Kitty Kiellands bilder er nærmest frie for sol. Én og annen vidunderlig blomstereng (Blomstereng, 1877) er her, myrull og milde fjell. Jeg tenker meg en «normalutgave» av en annen stavangermaler, Lars Hertervig, som var vridd i sinnet og så landskapet som visjoner. Friskt nok trekkes vi også mot anslag av noe «moderne», (Sandvikselven), . Vi går blant over 100 arbeider, tydelig satt i scene slik at bildene «samtaler» – godt arbeid av kuratorene Signert Inger M. L. Gudmundson, Janeke Meyer Utne og Tone Lyngstad Nyaas.

Kitty Kielland var ingen pingle, August Jacobsens portrett av henne forteller sitt: En myndig dame i blått og med en «kjetting» av et perlekjede rundt halsen, pensel i hånden, målbevisst. Men hva med Harriet Backer, den andre «store» – som Kitty delte leilighet med i utlandet? Jeg er ingen beundrer av begrepene «god», «bedre», «best», bremsende begreper som treffer nysgjerrigheten som et vådeskudd. Og likevel, Harriet Bachers bilder ligger noen fotlengder foran – hun er rikere i palletten, nyanserepertoaret er større, sikkerheten slående, menneskene mer levende. Hun er seg selv, men det er sannelig Kitty Kielland, óg. Dette er ikke noe olympisk mesterskap. For her – som i enhver stormønstring av historien – teller det første bildet, som det andre – da ser vi utviklingen. Påfallende ofte trer «ukjente» bilder frem foran det «kjente». Dette er godt ivaretatt.

Glasslikkede virtuoseri er totalt fraværende, advarsel! Bildene er tette av «motstand», nesten tverrved for øyet, mange av dem. De er et anslag mot den motstandløse skjønnhetens forgjengelighet. Ei myr er stofflig, den er ru, Kitty Kielland har det i blikket.