Da jeg var i tenårene irriterte jeg meg grønn over at ungdom ble oppfattet som en gruppe med noe særegent til felles. Er ikke denne generaliseringen like unøyaktig som at alle trøndere liker karsk, har bart og liker DDE?
18-åringene Rauand Ismail og Hanne Haug Johne har fått i oppdrag å finne kunst som viser hvordan unge tenker, men kunsten på Slow/Fast Cycle på Lillestrøm dokumenterer ikke «ungdommelighet» som noe vi enkelte kan identifisere. Utstillingen viser i stedet slektskapet mellom ungdommelig utprøving og kunstens iboende tvetydighet, som vi alle – uansett alder – med fordel kan utforske.
Vaklende læring
Randi Furubergs film er kanskje det beste eksemplet i så måte. Filmen viser en jente som sykler rundt på parkeringsplassen utenfor Munch-museet. Den går i loop på samme måte som jenta: hun forsøker å sykle uten å holde styret, men er hele tiden på randen til å falle. Men hun gir seg ikke. Med enkelhet og presisjon skaper Furuberg et bilde på at vi presterer best når vi ikke helt behersker noe. Insisteringen i loopen antyder at vi til og med bør oppsøke disse erfaringene, for å lære noe, utvikle oss som mennesker. Det gjelder like mye voksne, som unge.
Daisuke Kosugis bambus-konstruksjon The Excitement of Shame (2015) handler også om balansekunst, fordi betrakterens egen forestillingsevne begynner å vakle i møtet med verket. Ser jeg et kjempeinsekt, et erotisk leketøy, et torturredskap eller en slags stol? Jeg klarer ikke bestemme meg, men det er ikke så rart. Poenget er at vi ikke kan konkludere i møtet med Kosugis kreasjon, uten å gjøre det til noe annet enn det er.
Her berører vi svikten ved en «voksen» begripelse av verden, for det er liten plass til tvetydighet i en hverdag som krever effektivitet og klare betydninger. Verket insisterer på verdien av det motsatte: At vi må anstrenge oss for å opprettholde mangfoldet av hva ting kan bety.
Stivnet, vilt dyr
Når jeg betrakter Per Kristian Nygårds metallskulptur gjenkjenner jeg også fort, med mitt voksne hode, hvor delene kan være hentet fra: Klesstativ, stoler, kjøkkenutstyr. Men disse dagligdagse tingene har blitt fratatt sin faste funksjon og gjort om til en tøylesløs metallskulptur, kanskje et stivnet, vilt, dyr? Det er noe både rørende og frigjørende ved at hverdagslige materialer reformuleres slik at sprelsk fantasi kommer før hverdagens klart definerte oppgaver.
Det er som om kunstneren vil fortelle oss at rommene vi beveger oss i til daglig ikke nødvendigvis er så fastlagte som vi tror, bare vi har fantasien med oss. Om vi tar undringen som dette verket gjør synlig på alvor, kan vi justere blikket på hva tingene rundt oss også kan være i andre sammenhenger også.
Selv en vandring fra soverommet til kjøkkenbenken kan bli en eventyrlig affære.
Heltedyrking
Andre verk fornyer vårt blikk på det vante mer målrettet.
I Ove Kvaviks Icons (triptych) (2016) ser vi fotografier av astronauter i velkjent pompøs positur. Nasjonale helter som, i tråd med de gamle oppdagelsesreisende, erobrer nye kontinenter for menneskeheten. Men vent! Draktene er faktisk tomme. Ingen astronauter, ingen seierssmil, er å se. Symbolene på draktene tilhører hverken NASA eller noe annet romfartsselskap – og flaggene i bakgrunnen er fiktive. De tilhører intet kjent land.
Kvaviks fotografier fanger meg i gjenkjennelsen av heroiske heltebilder jeg har blitt altfor vant til, for så å avkle både gjenkjennelse og heltebilder. Det er kun kulisser og rekvisitter tilbake. Oppstillingen speiler hulheten slike positurer og nasjonale helter kan bære på. Kvavik leder meg mot en grunnleggende undring. For hva er egentlig helter? Trenger vi dem? For hvem er de helter? Foran Icons (triptych) må jeg stille en hel del grunnleggende spørsmål på ny.
Usynlige bærebjelker
Et nøkkelverk i utstillingen er Farhad Kalantarys If This Wall Ever Should Fall (no. 4) (2001–2018). Installasjonen viser et par ensfargede malerier – men foran dem, strukket ut i rommet som et stillas, finnes et reisverk av bjelker som holder kunsten fast på veggen. At det som støtter opp kunsten blottlegges handler om å anerkjenne mekanismene som holder kunstverk på plass og vegger oppreist – konstruksjoner som altfor ofte forblir skjult. Verket blir derfor også et fokuspunkt for å tenke over alle de usynlige bærebjelkene som gir verden soliditet og varighet, ikke hvor dyrebart noe er på overflaten.
Å være ung handler ganske riktig om å balansere mellom barndommens gåtefulle virkelighet og de voksnes målstyrte verden, men mister vi kontakten med undringen og nøyer oss med å gjøre det vi kan, henfaller vi raskt til rutine. Mister vi evnen til å se nye betydninger i det kjente, stivner vi.
Verkene på Slow/Fast Cycle etablerer ståsteder hvor vi kan stille spørsmål ved det som har blitt selvsagt på ytterst håndgripelig vis. Å se med undring på verden – og ikke ta noe for gitt – tilhører ikke bare ungdommen. Her kan kunsten hjelpe oss, som denne utstillingen viser.
Andre utstillinger som er verdt å få med seg denne uka:
Frøydis H. Frøsaker
Woodland
Glasslåven kunstsenter, Gran
10 mars–3. juni
Naturen er blitt et sted vi drar til for å finne rekreasjon og ro, men hvor ofte tar vi oss tid til å se den? Hvor ofte tar vi virkelig innover dette treet, denne bekken, ikke bare «skog» eller «natur». I sine vakre kulltegninger tar frem Frøsaker naturen som noe annet enn et sted for å gå tur eller ta en joggetur i. Hos henne får vi et blikk for det gåtefulle i naturen, som vi aldri helt vil forstå.
Per Maning
Minus en
Brandstrup, Oslo
5 april–5 mai
Per Manings nye fotografier befinner seg i stillebens-tradisjonens sobre og tilforlatelige verden. Gjenstander legges omsorgsfullt frem for kameraet – og oss – en etter en. Ikke noe fiksfakseri, bare en sjelden ro og ettertenksomhet rundt alle disse dagligdagse tingene som vi sjelden vier særlig mye oppmerksomhet. Vi ser dem kanskje aldri skikkelig, men med Manings bilder gjør vi det.
Marthe Ramm Fortun
En arm og et bein
Sandefjord Kunstforening
4 april–24. april
Ramm Fortun stikker seg frem i samtidskunsten med sine tydelige, feministiske, performance-verk. Ingen setter seg selv på spill i så sterk grad som henne når Ramm Fortun plasserer sin egen nakne kropp opp mot kunsthistoriens mannlige ikoner. Avkledd og konfronterende, men også med ømhet og omtanke, kler hun av makten sine masker.