Kritiserer Bufdir for å overse utenlandsadopterte

Christina Violeta Thrane Storsve er født i Guatemala og kom til Norge da hun var ett år. Diana Patricia Fynbo er født i Colombia og kom da hun var ti.

– Samfunnet må ta innover seg at vi er andre lands barnevernsbarn, sier Fynbo.

– Vi setter spørsmålstegn ved hvorfor Bufdir tror at adoptivforeldre skal klare den rollen alene, mens fosterforeldre ikke gjør det. For det er jo det som sies indirekte.

[ Mener etterlengtet adopsjonsrapport hoppet bukk over de adopterte ]

En usynlig minoritet

Fynbo og Storsve er enige om at alle adopterte har ulikt utgangspunkt, men at alle har opplevd minst ett brudd i en relasjon tidlig i livet. Sammen driver de Utenlandsadoptertes politiske utvalg (UAPU), som jobber frivillig for utenlandsadoptertes rettigheter. UAPU var et initiativ som ble igangsatt av Norsk-Colombianos Forening, og bestod da av flere pådrivere.

For at Fynbo og Storsve skal få til det paradigmeskiftet de ønsker seg, har de valgt å konsentrere seg om én ting: etteradopsjonsarbeid. Det betegner støtten, veiledningen og rådgivningen adopterte og adoptivforeldre får etter adopsjonen, og er noe deres nye hjemland er forpliktet å tilby.

– Norge oppfyller kravet, men har lagt seg på et minimumsnivå. Det er det som er problematisk, sier Fynbo.

– Vi får ikke gjort noe med det som skjedde, men vi kan gjøre mye med det som kommer. Hvis ikke det foregår på en ordentlig og veiledende måte, vet vi at det kan få alvorlige konsekvenser.

[ Mener Norge må stoppe all utenlandsadopsjon ]

Anerkjenner ikke barnas bagasje

UAPU mener at mange barn og foreldre i Norge opplever et manglende støtteapparat etter hjemkomst. Da en ny adopsjonslov ble utarbeidet i 2017, jobbet de for at obligatorisk oppfølging skulle bli fastsatt ved lov.

Slik gikk det ikke. Norske myndigheter mente at dette tilbudet var dekket gjennom allerede eksisterende systemer som barnehage, skole og helsetjenesten – kort sagt det alle barn og familier i landet har krav på.

Fynbo og Storsve er sterkt uenig i at dette er tilstrekkelig. De mener Bufdir ikke anerkjenner utenlandsadoptertes bagasje fra fødelandet og de særegne utfordringene som oppstår senere i livet.

Storsve mener det er et kunnskapshull når det gjelder hvordan det går med voksne adopterte.

– Det går liksom opp til 18 år, og så skjer det i hvert fall ikke noe mer. Det å drive etteradopsjonsarbeid vil også si å ivareta den adopterte når den blir 18, 20, 45 og når du kanskje blir foreldre selv. Det er så mange steder man kan gå inn å gi tilbud, og vi har allerede mye av den nødvendige kompetansen her i landet, sier hun.

[ Nederland har stanset all utenlandsadopsjon – Norge ser ikke behovet ]

Se til danskene

Både Sverige og Danmark gir etteradopsjonsarbeid. I Stockholm finnes det også et eget ressurssenter. I en utredning for behovet for et slikt senter i Norge i 2013, ble det konkludert med et tydelig behov for et nasjonalt kompetansesenter. Syv år senere har det ennå ikke blitt noe senter.

Det ble nylig ansatt en koordinator som skal veilede adopterte og adoptivfamilier. Stillingen er knyttet til en adopsjonsorganisasjon, noe UAPU er svært kritisk til.

– Jeg reagerer på at vår psykiske helse skal bli tatt vare på av en privat aktør som har en agenda. Adopsjonsforeningene jobber med adopsjonsformidling, det er det de lever av, sier Storsve.

Begge reagerer på at stillingen ikke er plassert i et fagmiljø med den nødvendige kompetansen, hvilket UAPU også sendte brev om til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). De føler seg forbigått.

– Endelig ble det satt av midler, men så går de til et prosjekt som vi frykter at kan ende opp med at en overarbeidet person skrinlegger det hele med en rapport, sier Storsve.

[ – Utenlandsadopsjon er et tillitsbasert samarbeid med korrupte land ]

Frelserkompleks

Synet på utenlandsadopsjon har altfor lenge vært dominert av adopsjonsforeningene og adoptivforeldrenes erfaringer, mener Fynbo og Storsve.

Det vestlige bildet av utenlandsadopsjon har riktignok blitt noe utfordret de siste årene. Begrepet white savior complex (et hvitt frelserkompleks) har blitt brukt til å se nærmere på problematiske samfunnsaspekter i flere år. Begrepet betegner en hvit persons innbilte plikt til å hjelpe melaninrike – ofte igangsatt av et personlig realiseringsprosjekt.

Etter drapet på Johanne Zhangija Ihle-Hansen for et snaut år siden, har det dukket opp flere historier fra utenlandsadopterte i Norge, bemerker Fynbo.

– Jeg reagerte jeg ikke med «oi, skjedde det?!», men heller et sjokk over at det måtte gå så galt før mange av disse historiene, og det vi har prøvd å si ifra om i flere år, ble belyst, sier hun.

Fynbo forteller videre at svært mange nordmenn har en kobling til adopsjon, enten man er adoptert, har adoptert eller er nær venn med noen. Hun tror det er noe av grunnen til at diskusjonene om utenlandsadopsjon ofte kjølner – eller ikke oppstår i det hele tatt.

– Det finnes en uvilje til å ville endre på realitetsbildet sitt. Det bør i hvert fall være en vilje til å forsøke å se utenlandsadopsjon med andre briller, mener hun.

[ Vi må våge å utfordre «solskinnshistorien» om adopsjon ]

«Får se hva det blir til»

Barne- og familiedepartementet er øverste adopsjonsmyndighet i Norge, mens Bufdir er fagorgan på feltet. Bente Hoseth, seniorrådgiver i Bufdir, er opptatt av at et kartleggende arbeid er i gang.

– Hva tenker du om norsk oppfølging av utenlandsadopterte?

– Utenlandsadopterte har krav på de samme tilbudene fra offentlige tjenester som alle andre barn i Norge. Vi er klar over at utenlandsadopterte kan ha særlige behov for oppfølging, og derfor har vi bestilt en utredning fra Folkehelseinstituttet som etter planen skal ferdigstilles i år. Her skal det blant annet kartlegges hvilke behov for oppfølgning adopterte og adoptivfamilier har etter adopsjon.

Møte om utenlandsadoptertes opplevelser av rasisme og diskriminering med blant andre barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, daværende kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande, flere adopsjonsforeninger og Utenlandsadoptertes politiske utvalg. Foto: Erlend Berge.

– Norge oppfyller Haag-konvensjonens oppfølgingskrav, men det blir innvendt at det ligger på et minimumsnivå. Hva tenker du om det?

– Norge oppfyller sine forpliktelser gjennom retten til det ordinære hjelpetilbudet, men forut for ny adopsjonslov i 2017 uttalte Bufdir at det burde utredes hvilke særskilte behov adopterte og adoptivfamilier har som ikke dekkes.

– Utenlandsadopterte er stort sett andre lands barnevernsbarn. Det gjør det vel tydelig at adopterte har andre behov enn norskfødte som bor i sin biologiske familie?

– Som jeg sa så er vi oppmerksomme på at det for enkelte kan være et særskilt behov. Det er det behovet vi ønsker å kartlegge nærmere, slik at vi kan vurdere hvilke tiltak som bør iverksettes.

– Utenlandsadopterte politiske utvalg reagerer på at den opprettede koordinatorstillingen er plassert under en adopsjonsorganisasjon, som ikke er en nøytral aktør, men som tvert imot lever av adopsjon. Hva tenker du om det?

– Det er en stilling som skal jobbe for adopterte og adoptivfamilier uansett hvilken organisasjon som har formidlet adopsjonen. Hovedoppgaven er å ha en oversikt over det totale hjelpeapparatet for å kunne veilede de som tar kontakt. Prosjektmidler ble lyst ut og det ligger rammer og føringer for bruken av midlene og for hva koordinatoren skal gjøre.

– Er tilbudet utenlandsadopterte i Norge får godt nok?

– Som sagt vil vi forhåpentligvis vite mer når vi får rapporten fra Folkehelseinstituttet. Så får vi se hva det blir til etter det.