– Klassisk musikk skal ikke «forstås»

– I vår flyktige tid, med engangsbruk og tisekunders-opplevelser er det en liten revolusjon at 1.000 mennesker sitter helt stille sammen i en time for å dele en felles musikkopplevelse. Men det er verdt det – lengselen etter slike opplevelser ligger i oss – og i vår hektiske tid vil kulturelt påfyll bli mer og mer viktig for menneskene, sier Oslo-filharmoniens nye sjefdirigent, Klaus Mäkelä.

Den 22-årige finnen tiltrer som ny sjefdirigent i august 2020, som etterfølger av Vasilij Petrenko.

– Hører du at du er for ung for en slik stilling?

– Musikk har ingen aldersgrense. Den er der, og vi henter vår identitet fra den. Vi som har bakgrunn fra Finland og Norge vet at musikk har vært viktig også i nasjonsbyggingen – med Grieg og Sibelius som frontfigurer, sier Mäkelä.

LES MER: Filharmonisk kraft – minus norsk

Ambisjoner

Den unge finnen har dirigert én konsert med Oslofilharmonien, like etter ble han tilbudt stillingen som sjefdirigent.

– Vi fant hverandre fort. Jeg kjenner at orkesteret har 100 år av klang i seg. Men det viktigste er hva de står for i dag – og ikke minst viljen til å gå inn i fremtiden med ambisjoner om å utvikle seg videre. Der har vi et felles anliggende, sier han.

Mesterverk

Han er hekta på programmering – og elsker å sitte med et blankt lerret som han skal fylle med musikalsk innhold.

– Min jobb som sjefdirigent er også å finne ut hva som passer orkesteret, og hva de kan utvikle seg gjennom av ny musikk. Jeg ser et positivt paradoks i at den musikken vi allerede elsker, har store rom å utforske – de store mesterverkene har fortsatt nye oppdagelser vi kan hente ut.

Han ser seg også om etter å gjøre hver enkelt konsertopplevelse mer dynamisk og fleksibel.

– Jeg er åpen for kontraster. Nylig gjorde jeg en konsert med Tapiola Sinfonietta der vi spilte Beethovens. 1. symfoni – og Peter Maxwell Davies' Eight Songs for a Mad King. Det gir et spenn jeg liker, det å spontant kunne trekke oppmerksomheten mot noe nytt er en fantastisk opplevelse, sier han.

Forståelse

Det plager ham litt at folk ser på klassisk musikk som «vanskelig».

– Etter en konsert kan de si at musikken var vanskelig å forstå, men den var fantastisk. Det finnes ikke noen riktig måte å forstå musikk på, hver og én skal skjønne det på sin måte – og speile det til sine egne erfaringer, sier Mäkelä.

Hans første musikalske minne er foreldrene som øvde Sjostakovitsj-sonater på cello og klaver. Som seksåring begynte han selv å spille cello.

Som syvåring sang han i Helsinki-operaens barnekor, i Carmen av Bizet.

– Det ble en musikalsk oppvåkning. Jeg ble så sterkt fascinert av dirigentrollen, at det faktisk la grunnlaget for veien jeg har gått videre.

Autoritet

Som 12-åring kom han inn på Sibelius-akademiets ungdomssatsing, og fikk seks års læretid under dirigent Jorma Panula – som vektlegger at man skal vokse inn i rollen fra ung alder.

– Det var også en farlig rolle å gå inn i så tidlig. Men det var utrolig inspirerende å samhandle med høyt profesjonelle musikere. Jeg prøver å gjøre det med positiv autoritet, og står nok langt fra den stereotypiske dirigent-tyrannen, ler han.

– Det viktigste er når man oppnår å dele en visjon – og kan bringe den videre gjennom alle de musikalske skattene man sitter på.

Orkestermusiker

Han snakker om viktigheten av å ha spilt i orkester selv.

– Det å være med på å forme klang og fargelegge musikken er grunnleggende, og jeg la stor vekt på å studere dirigentene jeg spilte under.

I januar skal han lede Oslofilharmoniens nyttårskonsert, i Beethovens 9. symfoni.

– Jeg gleder meg, og er spent, når jeg skal forme ett av musikkhistoriens største bragder. Her går Beethoven inn i nytt terreng, han tilfører kor, og lager en mektig konstruksjon. Denne musikk er noe av det vakreste jeg vet, samtidig er det en reise som begynner litt angstfylt – og ender i triumf. Dette er musikk som fortsatt er på vei, og moderne på en god måte, sier han.

Finsk tradisjon

Mäkelä er den fjerde, finske sjefdirigenten for Oslofilharmonien, men vil ikke trekke frem dirigent-idoler.

– Men som cellist har jeg alltid hatt stor sans for Truls Mørk, som jeg nå også har hatt gleden av å dirigere i Rautavaaras cellokonsert. Han er en dypt fortolkende musiker, som jeg ser opp til, sier han.

Den nye sjefdirigenten er stadig på reisefot, det benytter han til å hente inn påfyll – gjennom arkitektur og bildekunst.

– Jeg løper rundt på museer så mye jeg kan. Visuell kunst beriker livet mitt, og er viktig også for å gi kontekst til musikken jeg formidler, sier Klaus Mäkelä.