Klarte ikke tro med hodet

26-åringen bor i en kommunitet i Oslo tilknyttet Filadelfia Bibelskole. Det var dit Oskar flyttet i 2016, etter at et kjærlighetsforhold tok slutt, og han fikk en ­alvorlig identitetskrise.

– Jeg følte meg som en bygning som hadde rast sammen, og jeg måtte finne ut om det var en mening i ruinene. Spørsmålet ble hvordan jeg kunne komme meg videre i livet. Jeg bar på en kristen arv, men jeg visste ikke om den kunne hjelpe meg. Jeg klarte ikke å tro med hodet, derfor lurte jeg på om det var mulig å be med kroppen. Derfor flyttet jeg inn i kommuniteten.

LES MER: For mye følelser i lovsang?

Balanse

Da han fikk høre om den tverrkirkelige kommuniteten til pinsevennene, bestemte han seg for å se hvor det kunne føre ham. For Oskar Nordbø ble det en overgang; fra musikk­studier og et omfattende folkrock-prosjekt, til langsomme dager med faste rutiner og hvilepuls. Lederen for kommunitetet, Anne-Lie Andersson, hadde tatt med seg impulser fra blant ­annet Ekumeniska kommuniteten i Bjärka-Säby i Sverige. Også det er i pinsevennregi, med pastoren Peter Halldorf som sentral tilrettelegger for oppbyggelsesmøter og retreater.

– Jeg fikk god tid til å lese; blant annet flere bøker av Peter Halldorf og en biografi om Gandhi. Jeg fikk tenke, stille spørsmål, samtale og be. Det var tidebønn fire ganger om dagen. Det ble en fin balanse mellom det faste og det frie, som gjorde at jeg begynte­ å skrive mye nytt låtmateriale.

Erfarte troen

Albumet Dying To Be Born beskriver han som en reise fra et sjelelig mørke til en langsom soloppgang. En nøkkellåt heter «Castles In The Quicksand», hvor konturene av et nytt byggverk, på en fremdeles ustø grunn, kan skimtes.

– Ved påsketider det første året jeg var i kommuniteten, begynte­ ting langsomt å falle på plass. Troen min ble ikke noe jeg måtte forstå fullt ut, men snarere noe jeg erfarte. Synet på frelsen endret seg fra rettferdiggjørelse, slik jeg hadde lært i mer frikirkelige sammenhenger, til en livslang omvendelse og prosess i en mer ortodoks, teologisk retning, forteller Oskar Nordbø.

LES MER: Kirkemusikkfestival med blikk for det østlige og ortodokse

Reiseskildring

Sangene han har skrevet, mener han beskriver både en åndelig og menneskelig reise. Albumet han nå spiller inn, blir ifølge Oskar Nordbø hverken en typisk kristen plate eller gospelplate.

– Det er heller ingen forkynnende plate. Det er en reiseskildring fylt med tro, tvil, undring, opp- og nedturer, som jeg håper alle mennesker kan ha utbytte av å ta del i. Derfor henvender jeg meg heller ikke til et kristent marked, men et vanlig pop-marked. Ofte opplever jeg at sekulær musikk er mer kristen i sin ånd enn «kristen musikk».

– Hva tenker du på?

– Med kristen musikk følger det gjerne en forventning om at det som sies skal forstås. I den sekulære musikken er det ofte en større frihet til å undre seg og tenke fritt. Selv om jeg ikke er en hip hop-artist, er jeg fascinert av sjangerens direkthet og ærlighet.

– Så dette er noe helt annet enn lovsang?

– Lovsang er ofte mer bruksmusikk rettet inn mot gudstjenester. Det er en annen måte å bruke musikk på. Slik lovsang har absolutt sin funksjon, selv om jeg personlig foretrekker for eksempel gregoriansk tilbedelsesmusikk. Jeg har også hørt en del på musikk fra Taizé-fellesskapet i Frankrike.

LES MER: Ljungblahds foryngelseskur

To kilder

Det er uansett ikke fra Taizé inspirasjonen til ­Dying To Be Born kommer. ­Oskar Nordbø kaller det gitarbasert popmusikk med elementer av americana og folk. Når han ­lager låter, henter han inspirasjon fra to forskjellige kilder, som hos ham gjerne flyter over i hverandre – men likefullt har forskjellige utspring: Den eldste kilden, som han vokste opp med, er ­eldre sanger av for eksempel Bob Dylan, Van Morrison, Creedence Clearwater Revival, de Lillos og Ole Paus. Plater som faren Torolf­ Nordbø stadig spilte under oppveksten. Sanger som smøg seg inn i ryggmargen på Oskar fra han var en neve stor.

– Sangene er blitt der. De ­begynner å bli gamle, de fleste er skrevet lenge før jeg ble født. Men gode låter har ingen aldersgrense.

Den andre kilden, som først begynte å piple opp da han var blitt eldre, er sanger med Bon Iver, Phosphorescent (Matthew Houck), bandet MGMT, Father John Misty og The Tallest Man On Earth (Kristian Matsson). Flere­ av de sistnevnte artistene er kanskje ukjente navn for de som liker de førstnevnte. Ifølge Oskar Nordbø er en fellesnevner at de har gode melodier, ærlige og meningsbærende tekster, og en atmosfære som appellerer til ham.

– Hører jeg slike sanger gjør de ofte noe med meg. Ikke sjelden kan de også hjelpe meg gjennom ting som er vanskelig.

Mysterium

Musikken han nå gir ut; først en singel, så en EP, og deretter albumet som skildrer hele den åndelige og menneskelige reisen han har tilbakelagt de siste to og et halvt årene, ­håper han kan treffe andre – slik andres musikk har truffet ham.

– Jeg tror musikk kan hjelpe til med å gjenreise oss. Jeg tror også at man kan finne mening i smerten, når man tolker den gjennom en åndelig linse. Men det er mye jeg ikke forstår – virkeligheten er et spennende mysterium.