Kjærlighet så underbar

For en som ikke er kjent med den britiske folkartisten Shirley Collins' omfattende virke, er nok det første som stikker seg ut, et ganske så spesielt trekk ved livshistorien hennes. Hun mistet stemmen, altså evnen til å synge, og droppet musikken helt etter et opprivende samlivsbrudd (med sin andre ektemann, Ashley Hutchins, (tidligere i bandet Steeleye Span) på slutten av 70-tallet. Siden gikk det 38 år før hun gav ut nytt album, det kritiker­roste Lodestar i 2016, delvis spilt inn hjemme på grunn av at hun var for nervøs til å synge foran andre. Den 24. juli kommer oppfølgeren Heart's Ease, som visstnok skal inneholde en blanding av tradisjonssanger og nye låter.

Man kjenner jo etter hvert til mange historier om ukjente folkinspirerte singer-songwritere fra 60- og 70-tall som har fått en alvorlig revival sent i livet, etter å ha hatt kultstatus siden de blomster­mønstrede gitarreimene ble pakket bort. Collins' historie er en helt annen. Sånn rent bortsett fra at hennes virke ikke hadde noe med pop-crossoversinger songwriter å gjøre, men var rotfestet i tradisjonell (britisk) folk, var hun også i sitt miljø en godt etablert musiker på tiden hun gav seg, Når hun nå er på en runde to som virker like overraskende på henne selv som på de som har fulgt henne, ser det hele altså ut til å bunne i en indre motivasjon.

Sanginnsamling

Collins posisjon som et navn på den britiske scenen på 60- og 70-tallet er sikret gjennom en rekke ­album under eget navn, sammen med søsteren Dolly eller ektemannen Hutchins og Albion Band. I senere tid er det lagd film om hennes liv, og hun har også vært en mye brukt foredragsholder. Som et lite apropos kan det nevnes at Green Gartside fra det eksepsjonelt flotte bandet Scritti Politti nettopp har gitt ut singlen «Tangled Man». Det er en cover av Anne Briggs, en av Collins’ samtidige i det britisk folk­miljøet den gangen, og en sang Gartside sier har levd med ham ­siden ungdomstiden.

Allerede i 1959 foretok Shirley Collins en reise i de amerikanske sørstatene sammen med vennen Alan Lomax, der de to samlet og tok opp lyd i kirker, ­under teltmøter, i fengsler og sosiale sammenkomster. Det resulterte i samleplata Sounds From the South, og reisen er senere­ også ­dokumentert i bokform. Nettopp fra denne turen stammer inspirasjonen til singlen fra det nye albumet, den tradisjonelle og velkjente hymnen «Wondrous Love», også kjent som «What Wondrous Love Is This». Sangen dukket opp i frikirkelige sammenhenger i USA helt i starten av 1800-tallet, mens melodien er hundre år eldre eller mer, og knyttes til en ballade om sjørøverkapteinen ­William Kidd (!).

Perspektiv

Versjonen Collins gjør, ­illustrerer også noe som ofte kan være et sentralt poeng ved trad-folk som sjanger: Både vokalen og det musikalske underlaget er ganske nøkternt og rett fram gjort. Det er melodien og teksten, sangen i seg selv, som må «ta rommet», som det heter nå for tiden. Det betyr selvsagt ikke at Collins’ vokal gjemmes bort her. Den er stødig, Åse Kleveland-tydelig og klar i diksjonen over det enkle akustiske banjo- og slidegitar-kompet. Denne musikken har i det hele tatt en form for fiskevær-kvalitet ved seg: Bordene på husene er selvsagt preget av tid, vær og vind, de er røffe, men man kan godt se for seg et trehundreårsperspektiv i begge retninger. Og budskapet er naturligvis enda mer tidløst, om en frelser som la sin krone til side for å redde en synkende sjel, om en underfull kjærlighet, glede og fred og om en sang som varer selv etter at man er frigjort fra dødens krefter.

Ole Johannes Åleskjær

kultur@vl.no

---

Fakta:

---