Kirkens ro får ham til å snakke i halvt tempo

Høyer tar seg tid og snakker med ord som knapt er til å misforstå. Han blir kalt en helt vanlig fyr med en helt uvanlig suksess. Så mange vil se ham på teater at Nationaltheatret fortsetter å spille forestillingen Grønlandsutraen – en tekst som også er tilgjengelig som bok. Når han nå kommer med nye tekster, er det både som platealbum og bok.

Dessuten har Fredrik Høyer for tredje gang sagt ja til å skrive tekster for Påske & Pasjon. Fire forfattere er invitert til å lese Markus-evangeliet og besøke Mariakirkens ruiner i Oslo, før de skriver en tekst. Påskeaften leses tekstene i ruinene i Gamlebyen.

– Jeg setter pris på at forfattere og debutanter får en annerledes sjanse til å skrive en tekst vi ellers ikke ville ha gjort. En tematikk som for noen ikke hadde vært oppe i bevisstheten. Det kommer fra Knut-Erik Tveits kjærlighet til litteraturen, sier Høyer.

Rosen tilfaller Oslo bispedømmes kulturrådgiver. Tveit oppdaget Høyers litteratur for fem år siden da hans første roman ble utgitt. Han ville gjerne høre mer fra den særegne stemmen. Tveit opplevde også at når Høyer leser egne tekster så blir de til performancer. «I all sin kraftfulle enkelhet», er karakteristikken Tveit gir ham.

BØKER: Wanda Marasco har skrive fram eit Napoli full av skrømt

Troen er meg

Da Høyer fikk spørsmålet, kjente han seg trukket mot kirkerommet. Hva kunne det bety som utgangspunkt for en tekst? Han tok sjansen som bød seg til å tenke gjennom sin egen spiritualitet og hva kirkerommet er for ham.

– Tar man det på alvor, er man nødt til å gå i dybden på spørsmålet om hva egen tro er. Det ble veldig interessant, forteller han.

I det første Påske og pasjon-prosjektet skulle han skrive til et glassmaleri i Gamle Aker kirke. I det andre skulle han skrive etter å ha sett Jon Fosses teaterforestilling Det er Ales.

– Mye av det jeg synes er fascinerende med Fosses tekster er hvordan fiksjon og tro henger sammen på et dypere mystisk plan hos ham. Da jeg så Det er Ales, satte jeg meg ned og leste mye mer av ham. Erfaringene jeg hadde fra det første prosjektet ga da større mening.

– Hvordan da?

– På det første prosjektet bestemte jeg meg for å gjøre det som en performance. Jeg snakket til glassmaleriet i Gamle Aker kirke. Da jeg skulle skrive til prosjekt to, måtte jeg tenke tilbake. Det ga en enkel innsikt i hvordan mye av hva jeg trodde at jeg trodde på – og min barnetro – var eksternalisert. Den gjaldt ikke meg. Gjennom prosjektet har jeg nå revurdert det og tenkt at troen er jo meg. Den gjennomsyrer veldig mye av hvem jeg er. Hvis det gir mening.

BØKER: Leila Slimani skriver både spennende og klarsynt om klassekonflkter i selvrealiseringens tid

Nøkkelen

– Din barnetro og tro – er det en tro som hører hjemme i kirken?

– Absolutt og samtidig ikke, fordi jeg har et stort behov for å finne min egen vei i det. Å bli forkynt for har aldri vært lett for meg. Fra jeg var liten har jeg hatt behov for å erfare selv. Meditasjonen har for eksempel vært viktig for meg. Det er en praksis man ikke tenker på som protestantisk kristen. Jeg ser ingen motsetning der. I bunnen av kristendommen er det en empati. Og det er noe av det jeg er mest opptatt av både som forfatter og som en vanlig fyr. Fordi jeg ser på det som en nøkkel til hvordan vi må omstrukturere hele samfunnet. Jeg ser Jesu ord som helt konkrete og samtidig symbolske visjoner om en ny og bedre verden som kan være helt reell. Nøkkelen der er nestekjærlighet. Det er ikke et ord som er noe der ute, men noe her inne. Formen min er urban. Likevel ligger det i bunnen av hele kunstnerskapet mitt at det er avgjørende å kunne tre ut av min egen boble og erfare at jeg ikke er aleine. Du er også en helt egen verden i deg selv. I det mener jeg det er klare paralleller til det jeg tror på.

Etter denne lange utredningen om troen, utbryter han at dette krever en «heftig sitatsjekk».

– Hva skjer når du snakker i kirkerommet som er annerledes fra når du snakker andre steder?

– Ja si det. I realiteten er det ikke en forskjell, likevel er det et sakralt rom der folk kommer inn og er andektige. Det gjør jo noe med hele rommet. På 12-12 var det veldig spennende. Det var en ro der som ga meg en følelse av at jeg kunne snakke halvparten så fort som ellers og at jeg ble lyttet til. Bortsett fra menneskene ser jeg kirkerommet som et rom som ikke skiller seg fra andre.

BØKER: «Skallet» er det mørkeste jeg noensinne har lest

Banning

– Stemmen din hører hjemme i teatret og i kirke. Samtidig har du ikke kirkas dialekt og kanskje heller ikke helt teaterdialekten...?

– På en måte bruker jeg et hverdagslig språk som er knyttet til et sted sosialt. Jeg bruker for eksempel mye banning som en måte å muntliggjør ting på. Mange misliker det. De har en annen bakgrunn enn meg. Jeg er preget av at det å snakke rett fra levra innebærer banning. Det går tilbake til hva jeg er opptatt av – kirken som institusjon, system og tradisjon har jeg respekt for, men er ikke særlig opptatt av det. Det er menneskene jeg er opptatt av og hva vi gjør når vi går inn i for eksempel en gudstjeneste. Der er vi jo like.

– Jeg kjenner selv at jeg har en sunn skepsis til tradisjoner, jeg er ikke så konservativ av meg. Det er noe med hvordan jeg snakker og hvor jeg er politisk som kan skape en avstand som når jeg drar til steder i Rogaland der kona mi er fra. Der er det ikke så populært å banne. Det tar jeg jo hensyn til; jeg vil ikke fornærme noen. I forsøket på å forstå og å ha den empatiske greia – møtes vi uansett – jeg og mer konservative mennesker.

Øyeblikket i kirken

– Hva skjer i det vi går inn i gudstjenesten?

– I min daglige meditasjonspraksis søker jeg etter å la tankene stilne slik at den stillheten som er der i bunnen kan komme fram i små glimt. Som en som tenker over forholdet mellom ord og handling synes jeg gudstjenesten er interessant som ritual. Der går vi jo inn sammen og på et vis mediterer. Der får det dagligdagse pratet stilne og tankene om hvem vi er roe seg slik at vi i små, små glimt kan oppleve et fellesskap.

Høyers høyeste ønske som scenekunstner er å skape et møte med publikum med en sterk øyeblikksfølelse. Rent tekstlig vil han åpne et rom for å kunne snakke friere. Kontakten med publikum er det viktigste.

– Det er det som er scenekunsten at du i den timen kan snakke et annet språk og bestemme en annen virkelighet og vise fram noe annet enn det alminnelige og hverdagslige.

– Tonen din kjennetegnes vel av det hverdagslige?

– Jeg er veldig interessert i hverdagsspråket. Hvordan vi prater til hverandre, forstår hverandre og hvordan språket er vår måte å forstå verden på – det er interessant for en som skriver. Tanken med Grønlandsutraen var at i stedet for å konstruere noe, ville jeg klippe og lime tanker og fraser som omga meg der. Slik ville jeg gjøre hverdagsspråket til en collage i teatret.

– Grønland er ditt revir?

– Ja, jeg har bodd der i ganske mange år. Tanken var at jeg ville skrive om bekymringer for klodens tilstand. Alt fra krig, terror og klimaforandring. Jeg opplevde at jeg gikk rundt på det stedet i Oslo hvor smeltedigelen var mest til stede. Det er der den store verden møter Norge. Det var et artig ordspill. Jeg gikk og bekymret meg for den faktiske øya Grønland – slik kunne jeg skrive om det lokale og det å bli overveldet av den store verden der ute, sier Fredrik 
Høyer.