Bøker

Skrekk og klasseanalyse i imponerende forening

Slimani skriver både spennende og klarsynt om klassekonflikter i selvrealiseringens tid.

Bilde 1 av 2

Vuggesang har en av de mest dramatiske åpningene jeg har vært borti: to småbarn oppdages døde, drept av deres barnepike. Med en slik intro høres Slimanis roman ut som en krim, men den er mye mer enn det.

Utgangspunktet er ekteparet Myriam og Paul. Etter sitt andre barn har det blitt mindre tid til både arbeid og kjærlighet, noe som særlig har sterke utslag for Myriam, som en gang var en talentfull og ambisiøs juss-student. En dag møter hun Pascal, en av hennes forelesere på universitetet. Han tilbyr henne akkurat de utfordringene hun har savnet: en stilling i hans advokatfirma. Samtidig får Paul, som jobber i et plateselskap, en del muligheter på jobben han ønsker å forfølge, selv om de krever mye av ham. Siden ekteparet strengt tatt ikke har tid til å følge disse drømmene må de skaffe seg en barnepike.

De avholder audition, og kommer til slutt over Louise, som virker perfekt for jobben.

Perfekt hushjelp

Hun er kanskje for perfekt, for barna elsker henne, hun lager vidunderlige matretter, vasker og jobber overtid med glede. Ulastelig antrekket og vennlig inntil det selvutslettende. Men hun investerer mye i arbeidet sitt. Barna kommer henne etterhvert så nær at hun blir en viktigere omsorgsperson enn foreldrene. Far og mor blir mer og mer oppslukt av sine respektive karrierer og – når jobben er over – nyter livet på barer og i alskens kundepleie. Louise overtar rett og slett hele produksjonen i familien så Myriam og Paul kan dyrke karrieren og hverandre.

Siden Louise allikevel vil gjøre alt i hjemmet, ta seg av alt det praktiske, ja, så eier de ikke selvinnsikt eller nestekjærlighet nok til å sette en grense for hennes oppgaver. De er for oppslukt av seg selv og sitt. Dermed bidrar foreldrene til et stygt klasseskille hvor de selv kan dyrke sine egne drømmer og ambisjoner, mens hushjelpen nærmest blir en slags moderne slave. Slik oppstår det en uheldig dobbelthet for alle parter, siden Louise gjør alt for de andre og svært lite for seg selv. Hun lever, bokstavelig talt, gjennom familien hun arbeider for. «Louise er en soldat, hun går alltid videre, koste hva det koste vil, som et dyr, som noen slemme barn har knekt labbene på.»

Selvrealiseringens paradoks

Denne dobbeltheten blir til slutt direkte urovekkende, som da hun tar opp en stekt kylling som Myriam har kassert fra søpla. Hun forer barna med kyllingen , men lar det gjenværende skroget stå fremme på kjøkkenbordet når den er fortært; den er ikke bare spist opp, men rengjort, ned til hver minste detalj. «Et glinsende skrog som det ikke er en eneste kjøttbit igjen på, ikke den minste trevl.»

Kyllingen er et både interessant og skummelt bilde på kreftene under overflaten. Mens Louise kommer fra arbeiderklassen og har en moral som går på at mat skal spises opp og hjemmet holdes rent, lider Myriam og Paul under den samme bruk-og-kast-mentalitet som preger så mange av oss. Men her er det hva arbeidsgiveren kategoriseres som søppel – og da ikke bare for seg selv, men for barna i huset – som bringer klassekonflikter frem i dagen på grotesk vis. Vuggesang kan, med scener som dette, leses som en regelrett skrekkroman a la Roman Polanskis Leieboeren eller filmen Hånden som rører vuggen. Men det er analysen av klasse og samtidens selvrealiseringsideologi som virkelig gjør fortellingen litterært skjerpet og intellektuelt utfordrende.

Innlevelse og kompleksitet

Linsen romanen skaper kan brukes til å se på alle mulige situasjoner i vår samtid, men poenget er at slaveri og individdyrkelse uten hensyn til fellesskapet før eller siden vil ende i konflikt eller, om du vil, revolusjon. Slimani fremkaller klassekonfliktene og lar oss studere ulikheten i detalj. Vuggesang er en eminent fiksjon i så måte. Den nøkterne stilen hengir seg ikke til noen av partene, ingen av karakterene er spesielt sympatiske, men synsvinklene deres skisseres presist slik at leseren kan innta alle perspektiver i lesningen. Romanen demonstrer at man ikke trenger skrive sosiologiske avhandlinger for å reflektere over sin samtid – her er fortellingens forestillingsrom mer anvendelig for å forstå aktørene i dette skjebnesvangre dramaet.

Når det i tillegg presenteres en rekke bilder – som det med kyllingsskroget – hvor de underliggende konfliktene manifesteres, men ikke løses, hektes vi fast i noen fascinerende tablåer som ansporer til videre tenkning. Romaner skrives ikke for å komme med konkluderende svar, men for å oppfinne et rom å tenke i.

Dette er en hybridroman, en blanding av skrekk, krim, karakterstudie og samtidsanalyse. Den kjennetegnes også ved en diskret og tilbakeholden, nesten kjølig, tone, som gjør effekten desto større når de skumle sakene kommer. Det er sjelden jeg ser så god balanse mellom intellektuelle, rendyrket spenning og litterære ambisjoner, som i Vuggesang.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker