– Kirken trenger karismatiske impulser, akkurat som frikirkene trenger kunnskap om liturgiens velsignelse
– Kirke-skipet trenger en solid kjøl, men den trenger sannelig vind i sine seil, også, sier Terje Hegertun.
– Jeg tror på mange måter at gudstroen i et folk blir synlig på kirkevei, det er den mest slitesterke måten å bevare kristendommens plass i et samfunn på, sier Terje Hegertun.
Erlend Berge
Terje Hegertun, i boken Nådens gaver i gjestfrihetens hus er du inderlig opptatt av at vi som kristne i alle våre bur må snakke sammen og lære av hverandre. Men krigerinstinktet i oss, da?
– Jeg tror det er tid for å overvinne det i kristen sammenheng. Og det skjer jo, allerede. Jeg er med på det laget som vil bygge ned muren mellom begrepene «karismatisk» og «sakramentalt», folkelig sagt: Det «lavkirkelige» og «det høykirkelige». Vi lever gjerne i våre fordommer og tenker og har vært vant til å tenke at han/hun er karismatiker, han/hun legger vekt på de åndelige gavene – eller han/hun er sakramental og legger vekt på sakramentene. Dette er likevel ikke dekkende for den økumeniske utviklingen som allerede har pågått en stund. Den aksen der vi plasserer oss på avstand fra hverandre, kan heller formes som en sirkel og inni der er kirken. Den har fått én ånd å drikke.
– Altså alt under samme tak?
