«Fra konfesjonskunnskap til kirkekunnskap» er inngangen til Pål Repstads innledende kapittel i boka Kirkesamfunn i Norge. Her vektlegger han at religion er mer enn læresetninger. Han skriver at det religiøse livet har kroppslige, materielle og sosiale sider som ikke lar seg fange opp ved å beskrive hva et trossamfunn anser for rett lære om Gud og mennesker.

Denne boka har derfor undertittelen Innføring i kirkekunnskap, og ikke konfesjonskunnskap. Læresetninger og teologi har selvfølgelig også sin plass, men en kirke er så mye mer enn det.

Presentasjon fra innsiden

Innen religionsdialog er et av de viktigste premissene at den det gjelder selv skal få definere og presentere sin tro. Det er så altfor lett å legge et perspektiv utenfra på andres trospraksis. Man forholder seg til sin egen tolkning av andres tro, i stedet for å lytte til hvordan den andre faktisk definerer seg selv.

En slik felle har man unngått i denne framstillingen ved at representanter for de ulike kirkelige tradisjonene selv får skrive om sin historie, teologi og trospraksis. Og det er hentet inn svært kapable skribenter. Her skriver blant annet Anne Bente Hadland om Den katolske kirke, Thomas Arentzen om de ortodokse kirkene, Bente Sandtorp om Baptistkirken og Ingunn Folkestad Breistein om Misjonskirken.

Dette er en viktig kvalitetssikring av artiklene om de ulike kirkene. Vi får presentert perspektivet til de som kjenner tradisjonen innenfra.

Tjue sider på hver

Alle bidragsyterne har tydeligvis fått en mal å gå etter, men denne er tilpasset de ulike kirkene. Det presenteres en historisk utvikling fram til den aktuelle situasjonen, organiseringen og internasjonale forbindelser, tro og lære, gudstjenestelige former og estetiske trosuttrykk, samt en spesiell vektlegging av forholdet mellom kvinner og menn, økumenikk og etikk.

Hvert kirkesamfunn presenteres over omlag tjue sider, hvilket gjør at man ikke bare gir helt overflatisk faktainformasjon, men også har mulighet til å skrape litt under overflaten. For en som ikke kjenner det norske kirkelivet vil dette stoffet være særdeles informativt. Min erfaring er også at mange innen majoritetskirken i Norge har minimale kunnskaper om andre kirkesamfunn. Denne bør man derfor absolutt sette seg inn i.

Uforståelige prioriteringer

Men det er noen uforståelige prioriteringer som skjemmer denne boka. Det gjelder generelt behandlingen av de lutherske kirkesamfunn utenfor Den norske kirke, og spesielt Den Evangelisk Lutherske Frikirke (Frikirken).

Hadde dette vært en konfesjonslære, kunne det muligens vært forståelig at disse presenteres samlet i et eget kapittel. Men dette skulle altså være en kirkelære.

I boka presenteres Frikirken - som er det største frikirkelige samfunnet i Norge utenom Den katolske kirke og Pinsebevegelsen - sammen med Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn og Menigheten Samfundet. Dette er tre kirkesamfunn med svært ulik profil på de fleste områder. Disse behandles om hverandre under ulike temaoverskrifter. For en ukyndig leser tror jeg det flere steder vil være vanskelig å oppfatte forskjellene.

Direkte feil

Noen steder blir opplysningene direkte feil. Det skrives om skilsmisse og gjengifte at «noen aksepterer på visse vilkår gjengifte for 'den uskyldige part', altså den som har opplevd fysisk utroskap fra ektefellen. Dette gjelder for eksempel Frikirken.» Dette er faktisk fullstendig feil. Det finnes ingen slik avgrensning i Frikirken.

Like galt blir det når følgende påstås om de lutherske frikirker helt generelt: «Selv om bibelsynet varierer noe, mener de fleste at teologi og etikk må bygge direkte på Bibelen, uavhengig av resultater fra historisk-kritisk forskning, kultursituasjon og strømninger i tiden.» Dette blir unyansert, og mange innen Frikirken vil ikke kjenne seg igjen i beskrivelsen.

Hvorfor får ikke Frikirken presentere seg selv som alle de andre? Det samme gjelder Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn.

Alt i alt dekker det som sies direkte om Frikirken en drøy side, altså om lag fem prosent av det som andre kirkesamfunn får til disposisjon. I tillegg er mye av det som sies så unøyaktig at det neppe gir særlig mye kunnskap.

Brunstad

Det er helt greit at kvekerne, med noe sånt som 135 medlemmer i Norge, gjennom et eget kapittel får presentere seg på sine egne premisser. Men da lurer jeg på hvorfor Smiths Venner - eller Brunstad Christian Church - bare får drøye tre sider i kapitlet «Andre kirker og kirkesamfunn». Dette er tross alt et ektefødt norsk kirkesamfunn som har eksportert sin tro til flere andre land, med over 8000 medlemmer i Norge.

Det er synd at et prosjekt som gjør så mye riktig, skjemmes av vurderinger som er vanskelig å forstå. Kanskje grunner det i at man ikke konsekvent nok har tatt steget fra konfesjonskunnskap til kirkekunnskap?

Anmelderen er medlem av Den Evangelisk Lutherske Frikirke.