Kan en brennesle føle smerte?

En brennesleplante ligger på et operasjonsbord. Den belyses nedenfra, mens en person skraper bort brannhårene med skalpell. Plantens forsvarsverk nøytraliseres siden vi ikke kan brenne oss på den lenger. På plantestengelen er det festet en mikrovoltsensor som registrer de elektromagnetiske signalene planten lager under «operasjonen». Lyden forsterkes gjennom høyttalere; en ubehagelig summing.

Skriker brenneslen? Om det er smerte planten kjenner, er det tortur jeg ser.

Dzamil Kamanger og Kalle Hamms videoverk Removing defenses (2014) skaper en kompleks situasjon hvor skillet mellom planter og mennesker ikke er så lett å trekke. Denne utglidningen i hvordan jeg ser planter gjør seg gjeldende gjennom hele utstillingen.

Historisk bakteppe

I bakgrunnen løper en historisk linje, hvor botanikkens fremvekst og kategoriseringen av planter og urter står sentralt: Mange viktige, botaniske oversiktsverk er lånt inn fra private og offentlige samlinger. Bøkene bidrar til å trekke opp en linje som speiler både kolonialismen og vitenskapens ønske om å beherske verdens ressurser og folkeslag.

Det er som motimpuls til slike kategoriseringsforsøk utstillingens styrke ligger.

Det mest kontante motsvaret til botanikkens kategorisering er Roland Perssons History of Violence (2012), hvor en plante har grodd inn i en bok og ødelagt både sider og ord. Her er det ikke språk og arter som definerer planteriket, men naturens eget, uforutsigbare vekstmønstre. Planteillustrasjonene Christine Borland tar utgangspunkt i ble først publisert av Leonhart Fuchs i 1542, men hun har erstattet de opprinnelige krediteringene, som fremhevet de mannlige illustratørene, med navnene på de ukjente kvinnene som fargela bildene.

Når slike alternative historier introduseres i taksonomien, skjer det noe med både hvordan planter og verden rundt dem organiseres.

LES OGSÅ: Han maler fram sin døde far.

Nye allianser

Gerd Tinglums serie Usynliggjorte, utryddete og truede arter (1991) består av dobbelteksponerte bilder som viser både usynliggjorte kvinner og glemte planter. I et av dem kan vi lese «Sidsel Paaske (1937–1980), Froskebitt, hydrocharis morses range. Utryddet.» Paaske var, inntil utstillingen Like før (2017) på det tidligere Museet for Samtidskunst, fullstendig borte fra historien. Det samme gjelder planten froskebitt. Her hentes begge frem. Tinglum forener naturens og menneskets historie: undertrykkelsen begrenses ikke av rigide distinksjoner mellom natur og kultur.

Et slikt forbund mellom plante og menneske er sterkere i Jocelyn Gardners Creole Protraits III (2012). Utgangspunkt er slaveeieren Thomas Thistlewoods (1721–1786) dagbøker som beskriver hvordan de kvinnelige slavene spiste planter for å fremprovosere aborter. For Thistlewood var barna nye forsyninger av slaver, så han straffet ulydige kvinner ved å sette en jernkrave på dem, til skrekk og advarsel. Gardners tegninger av kvinnene viser kravene, men nederst i bildet, som om de vokser ut av deres kropper, er plantene de inntok for å abortere tegnet opp.

Gjennom alliansen med naturen kunne de bestemme over sin egen kropp.

Levende papirbiter

Det mest fascinerende verket er Espen Sommer Eide og Kristin Tårnesviks installasjon Korsmos Ugressarkiv (2015).

Deler av botanikeren Emil Korsmos arkiv vises under glass på et stort bord midt i rommet, mens andre sider av ved det presenteres gjennom video og lyd. På gulvet, ved bordet, ligger også noen sammenkrøllede ark. Jeg legger først ikke merke til dem, kanskje fordi de minner om ark som havner på gulvet når jeg bommer på papirkursen, men så begynner de å røre på seg. De klikker, durer og vibrerer. De manifesterer et ukjent liv som låner egenskaper fra både planter, insekter og kasserte utkast til ugress-arkivet som presenteres ellers i rommet.

Papirbitene gjør meg både nysgjerrig og urolig, for jeg finner ikke ord for det jeg ser.

LES OGSÅ: Barbro Raen Thomassens vakre steiner skaper undring

Naturens synsvinkel

Men så er også denne type krysskoblinger mellom etablerte kategorier som gjør Flora til en så stimulerende utstilling. Den sporer opp hybridformer og overgangstilstander som ikke er så lett å kategorisere som det ene eller det andre, men som huker tak i både tanker og følelser.

Til slutt kommer jeg tilbake til brenneslen igjen. Det er for enkelt å si at lyden jeg hører som mulig uttrykk for smerte er en projeksjon fra den menneskelige verden. Jeg innser at et slikt kunstverk ikke, rent faktisk, får meg til å se verden fra brenneslens synsvinkel, men følelsesmessig forflyttes min måte å se denne planten på. Jeg merker jeg syns synd på den – en uventet reaksjon – og en slik empatisk dreining suger meg mot plantens synsvinkel.

Det er stadig mer kunst som tar opp miljøproblematikk, men i denne utstillingen tvinges jeg virkelig til å tenke annerledes om natur.