Jeg sang, det var stort sett det jeg gjorde på dagene, jeg sang og lekte at jeg spilte inn plate. Og da sauene gikk på beite vår og høst, så fikk jeg jo også et publikum.

– Det er et mysterium. At de treffer hjertet så ­direkte. Men de skal synges godt.

– Hva er godt?

– Jeg var så heldig å få møte Ragnar Vigdal, den legendariske tradisjonssangeren i Jostedalen i Sogn. Jeg husker første gangen jeg kom dit, jeg tenkte – dette er vanskelig, nesten umulig, men så: Dette vil jeg klare. Men hvordan klare denne hengivenheten, dette ikke bare å synge, men å knytte det til noe større, overgi seg, nærmest? Der ligger det. Han har styrt mye av min veg, må jeg si. Han var så vanvittig karismatisk. Og så kompromissløs. En ting var musikken, men også det religiøse, det åndelige. Han så meg og syntes at jeg var flink til å synge. Det var ei stor gave.