– Iskaldt på toppene

– I Norge er det nå mange nye, flinke folk som lager film og som vi bør forvente mye fra. Den største utfordringen er at det er for lite samhandling mellom oss som lager film. Det er iskaldt på toppene, sier regissør Erik Poppe.

Det er fjerde gang han vinner Filmkritikerprisen. I 2014 vant han prisen for filmen Tusen ganger god natt; i 2008 for filmen deUSYNLIGE; og i 2005 for filmen Hawaii, Oslo.

Og nå har han altså vunnet for Kongens nei, som handler om tre døgn i april 1940, døgnene mellom Norge ble okkupert til kong Haakon sa tydelig nei til å samarbeide med okkupasjonsmakten. Filmen ble sett av over 700.000 på kino og var også Norges bidrag i kampen om Oscar-nominasjon. Til tross for alle disse merittene mener Poppe at Filmkritikerprisen henger spesielt høyt.

– Dette er en pris fra en gruppe høyt kompetente mennesker som har fulgt feltet og arbeidet over tid. Det gjør det ekstra stas med kritikerpriser som denne, sier Poppe.

LES OGSÅ: Hvorfor sitter krigsfilmen fast i heltedyrkelsen?

Den tredje fasen

Det er bred enighet om at norsk film har gått inn i en ny epoke etter årtusenskiftet – både med tanke på kvalitet og produksjonsvolum. For å kunne gå inn i en tredje epoke, må samarbeidsklimaet bli bedre, mener han.

– I neste fase må vi trekke større veksler på hverandre, og heller løfte hverandre opp. Nå synes jeg det er i ferd med å åpenbare seg et kaldt klima, sier Poppe, med henvisning til at kampen om budsjettmidlene har hardnet til.

Danskene var tidligere ute enn Norge med å bygge opp en internasjonalt anerkjent filmbransje. Poppe mener vi fortsatt har mye å lære av dem.

– Danskenes suksess kom ut fra at aktørene jobbet sammen, framfor å baktale hverandre. Det er dette vi må få til nå, for å klare å komme oss videre. Det har blitt litt surere på toppen i norsk filmbransje, men jeg tror vi kan løse det.

– Hva gjør du selv for å bedre situasjonen?

– For noen år siden var jeg med på å sette i gang en organisasjon for norske filmregissører. Ellers snakker jeg opp kollegaer. Jeg prøver å snakke opp norsk film og gå i dialog med kollegaer. Men det er mye vi kan gjøre bedre, og for all del – det er godt at vi pusher hverandre.

Gråsonene

Vårt Lands anmelder Ane Bamle Tjellaug mente at Kongens nei var mest interessant når den drøftet belastningen av å ha «hele nasjonens ansvar ­hvilende på sine skuldre». Hun mente også at filmen ville være enda mer interessant om den våget å være mer åpen i sin drøfting av om kongen gjorde det rette valget, når han sa tydelig nei og slik forårsaket ytterligere krigshandlinger og dødsfall på norsk jord. Andre har lest filmen inn i en tradisjon for å vektlegge heltefortellinger når 2. verdenskrig framstilles i norske filmer.

LES OGSÅ: Kongens nei og Nobel tegner to helt ulike bilder av et Norge i krig

Poppe deler ikke oppfatningen om at Kongens nei tar for lett på krigens kompleksitet og etiske aspekter.

– Jeg deler ikke den konklusjonen. Kongens nei lander på en framstilling som ikke gjør ham til en helt, men en som tviler og famler. Det han gjorde, viste seg å være riktig. Men vi bygget ikke dette som en historie rundt en sterk mann, heller rundt en alminnelig mann som blir presset. Når det er sagt, så er jeg enig i at historier som trekkes fram må være historie som er relevante for å forstå oss selv. Om man vil lage ren underholdning, bør en hente historier fra andre steder.

Filmkritikerne delte også ut to andre priser. Prisen for beste fagfunksjon blant fjorårets norske filmer gikk til Bente Børsum for hovedrollen i filmen Sensommer. Hedersprisen Budbringeren gikk til Anne Gjelsvik, professor i filmvitenskap ved NTNU, som juryen kaller «en uunnværlig ressurs for den norske filmoffentligheten».