Ikke lenger nådeløs

Å, jeg elsker denne lukten, sier Bjørn Eidsvåg og formelig trekker lungene fulle.

Med den folkelige artistens salgstall og talløse gullplater i bakhodet, kan man lett forledes til å tro at det er lukten av suksess som river i de eidsvågske nesebor. Det er mer prosaisk enn som så: Lukten av ferske bakevarer fyller bakeriet på Frogner og hensetter Bjørn til guttedagene da faren Einar svettet ved bakerovnen i hjembygda Sauda.

Men for Eidsvåg ble det andre boller. Han valgte gitar fremfor goro. 30 år etter platedebuten Inn for landing er forventningene igjen skyhøye foran et nytt album.

Jeg hørte akkurat at plateselskapet har estimert et salg på rundt 100.000. Det er utrolig mange plater. Rett og slett et vanvittig høyt tall, sier Eidsvåg.

Substans
Det er neppe platetittelen som gjør at platekjøperne kommer til å gå bananas. Det er tvilsomt om Nåde kommer til å havne på lista over de 100 mest artige coverne. Det må være noe annet som gjør at en 52 år gammel sørvestlending med skjegg kommer til å suse forbi både Beyoncé og Justin Timberlake.

Jeg liker å si til meg selv at det har noe med substans å gjøre. Hele Norge har visst fra dag én at det er innhold i mine låter. I de første produksjonene mine var det et ganske klart forkynnende kristent budskap, noe som har forandret seg med tiden. Men jeg tror folk alltid har opplevd at jeg har noe jeg vil si, sier Eidsvåg.

Målgruppen er udefinerbar. Bjørn Eidsvåg er koscher overalt. Blindern-studenter kan ta seg i å lytte til «Eg ser» uten et snev av ironi. Bestemødre i Volda kan ymte frempå at «han rockepresten» egentlig treffer ganske godt med tekstene sine.

Jeg tror det har noe med fortellerteknikken min å gjøre. Den er veldig preget av at jeg har jobbet i psykiatrien, at jeg har en ettårig utdannelse innen familierådgivning, og at jeg har skolert meg når det gjelder sjelesorg. Jeg har sett det viktige i å fortelle historier som det går an å kjenne seg igjen i, og som ikke legger for sterke føringer, sier han.

Nåde over nåde
Det er ikke særlig vanskelig å finne ut hva som er det sentrale temaet på Nåde.

Nåde er det vakreste begrepet vi kristne forvalter, og vi har et så stort ansvar for å forvalte det riktig. Det er vanskelig å snakke om nåde, og det er lett å trå feil og si at det er vi som eier det. Men nåden er rett og slett for stor og viktig til at kirken skal ha monopol på den, sier Eidsvåg.

Er det noen steder hvor nåden ikke strekker til?

Det er i alle fall steder hvor nåden ikke sees. Det er når livet blir hånet på det verste. Da skal man vokte seg for å snakke om nåden. Da bør man heller bekjempe det som håner først.

Bjørn siterer et bibelvers fra 1. Johannesbrev:

«Vi elsker fordi han elsket oss først». Det er for meg nåden. Et lite barn er i stand til å gjenkjenne det som er trygt, godt og vakkert. Et eller annet sted i historien vår har vi, i kraft av det å være menneske, fått det favntaket. Historien om det kan gi mot til å elske, ta imot det som er vakkert og møte det som er vanskelig.

De vises sten
Bjørn Eidsvåg er litt som De vises sten i Donald-historiene: alt han tar i blir til gull. Det beste eksempelet er svenske Lisa Nilsson som hadde en karriere på hell, men som måtte relansere plata «Små rum» i Norge etter at hun i duetten «Mysteriet deg» fikk hylle Bjørn for hans «underbara ögon» mens Bjørn på sin side konsentrerte seg om «brystene som duver».

Denne gangen gjør Bjørn en tjeneste, forhåpentligvis ikke en bjørnetjeneste, for enda yngre, men atskillig mer suksessfulle og kredible, Elvira Nikolaisen. Duetten «Floden» var første singel ut fra Nåde.

Jeg synes det var spennende at hun og jeg kunne gå sammen om den sangen. Hun har jo vokst opp med mange av sangene mine, og jeg ble rett og slett litt rørt da hun satte seg ned med pianoet og spilte både «Føtter på fjell» og «Kyrie» mye bedre enn jeg klarer, sier Eidsvåg.

Og så synes jeg hun synger fantastisk ikke minst på norsk, sier han entusiastisk.
På Nåde vandrer sorgen og gleden til hope.

Her har jeg muligens skrevet noen av mine fineste gladlåter noensinne. Men samtidig er sangen «Evig hvile» den tristeste sangen jeg noen gang har skrevet. Den er et requiem og refrenget er direkte oversatt fra den katolske dødsmessen. Sangen ble skrevet etter tsunamien i 2004, sier Eidsvåg.