Hyrder i klima­krisens tid

Da den 60 år gamle middelalderhistorikeren Lynn White Jr. publiserte artikkelen «Den økologiske krises historiske røtter» i 1967, ble det oppstuss langt ut over universitetene. White tok et sterkt oppgjør med den ­jødisk-kristne tradisjonen, som han mente hadde ansvaret for de miljøødeleggelsene man på 1960-tallet var i ferd med for fullt å innse omfanget av. White var selv kristen, men argumenterte for at den miljøskadelige kombinasjonen av vitenskap og teknologi ble mulig fordi det kristne­ verdensbildet har fortalt oss at mennesket hersker over jorden og dens skapninger. Ifølge White skilte den kristne teologien skarpt mellom menneske og natur, «og fremholdt dessuten at det var Guds vilje at mennesket skulle herske over naturen».

– Det viktigste er ikke innholdet i artikkelen, men effekten den hadde, sier Tom Sverre Tomren (bildet).

Han er prest og førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, og blant dem som har jobbet mest med økoteologiske perspektiver i Norge de seneste tiårene.

– Noen klappet i hendene og var glade for at kristendommen fikk skylda. Men Whites tekst skapte også frenetisk aktivitet blant teologer – og debatten går fremdeles.

Sigurd Bergmann, professor ved NTNU, går enda lenger enn Tomren i kritikken av Whites ­argumenter.

LES OGSÅ: – Klimaengasjementet er en del av troen.

Nyttig nonsens

– Innholdet er kort sagt nonsens, sier Bergmann og flirer på telefon.

Lynn White Jr. var en anerkjent og merittert amerikansk historiker, med professorater på prestisjeuniversiteter og viktige verv.

– Det er forbløffende at en ­respektert historiker skrev en slik tekst. For det første er det voldsomt generaliserende å hevde­ at det bare finnes én rot til miljøproblemet. For det andre gir ikke skapelsesberetningen entydig rett til å utbytte naturen. Dessuten er ikke miljøfiendtlig aktivitet en rent vestlig oppfinnelse, som White hevder.

Bergmann sier man gjerne­ kan diskutere hvilken rolle kristendommen har spilt i miljøkrisen, men påpeker at krisen også har blitt forsterket parallelt med ­sekulariseringen de seneste 200 årene. Han omtaler Whites artikkel som «velskrevet, men historisk falsk».

– Men det interessante er at den likevel gjorde mye godt. White bygger på en feilaktig fortolkning av historien, men likevel fungerte artikkelen som en vekkerklokke for teologene.

Tomren deler Bergmanns innvendinger, men understreker at Whites vekkerklokke fra 1967 fremdeles ringer.

– Whites konklusjon er altfor enkel og endimensjonal, men han treffer en nerve som får folk til å reagere, det er det viktigste, sier Tomren.

Tomren sier kirken markant har endret holdningene i møte med klimaproblemene de ­seneste tiårene.

KOMMENTAR: Klimavekkelsen må skje fra talerstolen.

Økoteologi i dag

– Da jeg ­begynte å snakke om dette på slutten av 1980-tallet, ble jeg møtt med en høflig overbærende tone. Men i dag er miljø­ansvaret integrert som en av hovedmålsetningene i planverket og vi har over 300 ­menigheter som har fått status som «grønne».

Paul Erik Wirgenes (bildet) ledet styringsgruppa til Skaperverk og bærekraft. Han bekrefter denne utviklingen.

– Det har vært en oppvåkning å se på klima som et ansvarsområde for kirken, sier han.

Skaperverk og bærekraft var et samarbeidsprosjekt mellom Norges Kristne Råd, Kirkens Nødhjelp og Den norske kirke­ som løp fra 2009 fram mot Luther-­jubileet i år. Arbeidet er nå videre­ført gjennom andre kanaler, som Grønn kirke. Grovt sagt var prosjektet todelt. For det første undersøkte man egne klimautslipp i forbindelse med kirkebygg og reiseaktivitet, gjennom en fotavtrykksanalyse. For det andre skulle man se på klima som en del av det sosial­etiske arbeidet til menighetene, altså diakonien.

– Dette kommer til uttrykk gjennom at kirkeåret har innført en egen temadag for skaperverk og bærekraft, med salmer og ­bibeltekster som passer til emnet, sier Wirgenes.

Han trekker fram at kirkens brede, folkelige engasjement medvirket til Paris-avtalens ­togradersmål i 2016.

LES OGSÅ: Slik ble klimakampen sentral i kirken.

Politikk og teologi

Forrige uke skrev Vårt Land om den amerikanske filosofen Henry D. Thoreau. Den New York-bosatte historikeren Peder Anker pekte da på at kirken i Norge spiller en mer progressiv rolle i miljøkampen enn de fleste amerikanske­ kirkesamfunnene, som er en mer konservativ og vitenskapsfiendtlig kraft. Wirgenes peker på at bildet kan være mer sammensatt, med misjons­organisasjonenes rolle som eksempel.

– Organisasjonene som jobber i sør kom tilbake til oss og sa at det er maktpåliggende å intensivere klimaarbeidet. Som kjent rammer klimaødeleggelsene de fattigste først og sterkest. Disse organisasjonene er ikke kjent for å være spesielt ­politisk radikale, så aksen konservativ–liberal eller teologi–politikk er ikke nødvendigvis opplysende i denne sammenhengen. Heller handler det om et ektefølt bibelsk engasjement for skaperverket.

Flere ganger er det blitt reist debatt om hvor grensene går mellom politikk og miljøengasjement på teologisk grunnlag. Én ting er å ønske bedre forvaltning av skaperverket, noe annet er det å diskutere konkrete virke­midler, som bensinavgift og elektrifisering av oljesokkelen.

– Denne balansen er alltid vanskelig. Det ligger i etikkens vesen å ville være konkret og ikke bare bakenforliggende og tenkende. Kirken skal være en etisk røst, men det er ikke alltid lett å si hvor direkte den skal gripe inn i aktuelle saker, sier Wirgenes.

LES OGSÅ: Ba kirketopper kutte kjøtt og fly.

Frans og dyra

Lynn White avsluttet sin artikkel for 50 år siden med å løfte fram et alternativt kristent perspektiv. Her blir Frans av Assisi foreslått som «økologiens beskyttelseshelgen». Dette begrunnet han i Frans' omsorg for dyrene, og hans ydmyke og likeverdige innstilling til alle Guds skapninger.

– Frans er et etisk ideal. Han spør: Hvem er min neste? Og svaret er alt som lever, moder jord – alle skapninger betraktes som søsken, sier Tom Sverre Tomren.

– Dette er jo en moralsk prøvelse for de fleste. Hvor bokstavelig skal man forstå Frans av Assisi?

– Man kan lese ham for inspirasjon, men ikke redusere ham til et normetisk ideal for et liv i 2017, sier Tomren.

Også Sigurd Bergmann (bildet) tror man kan finne støtte i Frans av Assisi, men at det er vanskelig å etterkomme hans idealer til fulle.

– Han forlot sin rike familie for å leve som en fattig. Det asketiske fattigdomsidealet står som en motvekt mot materialisme og uhemmet utnyttelse. Dette er et direkte miljøetisk perspektiv, som man ser hos pave Frans, som har tatt nettopp hans navn. Man ser også sekulære varianter i miljøbevegelser med interesse for gjenbruk og å leve enkelt i pakt med naturen, sier Bergmann.

White var skeptisk til at teknologien og vitenskapen kunne redde oss, og påkalte heller en holdningsendring. Bergmann ser litt annerledes på dette spørsmålet.

– Jeg bruker å si som gamle pave Johannes Paul II, at du trenger alle krefter av god vilje. Det har vært min strategi hele tiden. Naturligvis kan ikke vitenskapen og teknologien løse problemene alene, men det er heller ikke nok kun å ha en åndelig revolusjon i hodene på folk.