Kultur

«Jeg heter Gunnar, jeg har blitt bedt om å holde en preken her i dag. Jeg har aldri holdt en preken før. Jeg er forfatter og scenekunstner i vanlige fall, så jeg er vanligvis ikke redd for å vise meg frem. Jeg har lurt lenge på hvordan jeg skulle gjøre dette her. Og så til slutt bestemte jeg meg for ikke gjøre ... noen ting. Å komme uten manus. Det eneste jeg har gjort i dag er å ha lest denne teksten som jeg nettopp leste for dere, og å ha gått ned fra Tøyen. Og i de ukene og månedene som gikk forut for det, har jeg tenkt på Johannes Døperen, for jeg opplever at oppgaven min i dag er å forsøke å gi et bilde av Johannes Døperen, og hva det vil si å glede seg over kunnskapen om at «han skal vokse, jeg skal avta». Og forsøke å dele med dere, hva det vil si å gi seg over – å forsvinne, mens man ser noe annet tre frem. Når jeg har tenkt på Johannes Døperen, så har jeg gjort det som alle gjør, jeg gikk på internett og søkte Johannes Døperen og fikk opp bilder på Johannes Døperen, og det er et hode på et fat. For slik gikk det for han, han klarte på ett eller annet vis å komme i fengsel og klarte på ett eller annet vis å miste hodet, det skulle kunne ha gått bra, men det gikk ikke bra.

Eller kanskje gikk det bra likevel, med Johannes Døperen. Når jeg ser for meg Johannes Døperen, ser jeg for meg en mager og intens person som er fokusert på en oppgave: å forberede veien for noen andre. Jeg tror ikke Johannes Døperen helt og fullt kunne ha visst hva (eller hvem) det var. Jeg tror at han gav seg over – til noe (eller noen). Og noe av det jeg ville med å komme hit tomhendt, var å vise at å gi seg over, det er nødt til å fungere. Hvis du først har gitt deg over, er du nødt til å klare å holde en preken. Hvis du først har gitt deg over, er du nødt til å stå i det spørsmålet det vil si «hva skal jeg gjøre nå»?

Å gi seg over er å bli tom, og det er det jeg må bli: Tom – for å kunne åpne ... for noe. Her i verden. Og da må jeg gi opp meg selv, da må jeg være det hodet på fatet. Og det er det Johannes Døperen er for meg. Den personen som tar den sjansen, – og gir seg over. For at Jesus skal vokse. Og Johannes Døperen skal avta. Og det er for meg en heltegjerning, det er et eksempel, det er noe jeg skal prøve å gjøre, og bli, i mitt liv, for det er kjærlighet, og det er mot, og det er det som er å gi seg over. Å la seg bli styrt av at det finnes et håp om at det skal komme noe etter oss som er bedre og større og viktigere, og som kan utrette mer enn hva vi klarer.

Og i det skriftstedet Johannes beskrives, så står det (at noen sier): «men Johannes, det er noen på andre siden av elva som døper!» Som om han hadde fått en konkurrent: «det er noen på andre siden av elva, Johannes, som døper mer folk enn deg»! Blir ikke du litt sur da? – når det er noen som kommer, og tar over oppgaven din? Og så sier han: Det er det som er poenget! Jeg er bare en forløper! Det er jeg som har gjort vei for dette! Min jobb er gjort, nå gir jeg meg over. Samtidig vil Jesus la seg døpe av Johannes Døperen, han trenger å døpes av Johannes. Og Johannes sier: Jeg er ikke verdig til å ta av deg sandalene, men likevel vil Jesus la seg døpe av akkurat ham. Og Jesus viser også ved flere anledninger: Det er ikke han heller, som er i sentrum: Han vasker jo føttene til sine disipler, han er ikke for fin til å ta sandalene av andre. Og på den måten tenker jeg at Johannes Døperen og Jesus betinger hverandre, de er et slags tvillingbilde på to figurer som begge to kaster seg mot den løven som er verden, og lar det skje som skjer med dem. Johannes, hodet på fatet, resten av kroppen vekk, og Kristus på korset, med alle de plagene ... Og når jeg tenker på størrelsesordenen til det offeret som de gjør, så er den innsatsen vi gjør for hverandre i dag en veldig liten innsats. Det er å åpne bare ei lita, lita luke til det store offeret som de – som forløpere for oss igjen – har gjort.