Bøker

Gjorde seg til slagmark for spørsmålene

Etty Hillesums dagbøker og brev reflekterer over Gud, etikk og seksualitet. – Det sterkeste for meg er kombinasjonen av nøktern realisme i det hun ser av holocaust, og en veldig sterk tro på Gud, sier litteraturprofessor.

Bilde 1 av 5

«Vi er bare siler som verdenshistorien renner gjennom.» Ordene er nedtegnet en lørdagsmorgen i 1941, av 27 år gammel, jødisk kvinne.

Nederlandske Esther «Etty» Hillesum skrev brevene og dagboksnotatene som på 80-­tallet kom i norsk utgivelse under tittelen Det ­tenkende hjerte mellom 1941 og 1943. Her skildrer hun sitt intellektuelle, religiøse og ­seksuelle liv med en intim ærlighet, og sfærene er ikke adskilte. For Etty Hillesum ledet den jordiske kjærligheten inn til Gudsopplevelsen.

Prosessen den unge kvinnen gjenomgikk, som vi leser sporene av på papiret, pågikk ­parallelt med at jødeforfølgelsen i Amsterdam tiltok. Etty Hillesums liv endte i Auschwitz. Det siste hun skrev som ble bevart for ettertiden, var et postkort hun kastet ut av togvinduet på vei mot konsentrasjonsleiren.

Spontant språk.

Mandag 4. august 1941 skriver Hillesum om kvinnen: «Vi er ikke ekte mennesker, vi er koner. Vi er bundet av århundre­gamle tradisjoner. Vi må bli født som mennesker: her ligger en stor oppgave for ­kvinnen.»

I fjor ble hennes Dagböcker och brev gjen­utgitt på svensk, med et forord av t­idligere ­medlem av Svenska Akademien, Janye Svenungsson. Nylig diskuterte teologene Joel Halldorf og Patrik Hagman utgivelsen i sin podkast. Her sier Joel Halldorf blant annet at Hillesum foregrep enkelte tanker hos S­imone de Beauvoir, når det kommer til synet på kvinne­rollen.

I Norge er Etty Hillesum etter alt å ­dømme ikke mye lest. En av dem som likevel har et nært forhold til Hillesums dagbøker, er ­Åsmund Bjørnstad, forfatter og professor i ­genetikk og planteforedling.

– Hvordan opplever du Hillesums Gudsbilde?

Bjørnstad tenker seg om en stund før han svarer.

– Det er nærmest bare en virkelighet hun forholder seg til, uten å ha noe tillært språk for det. Hun er ikke kristen og heller ikke jøde – verken gjennom oppvekst eller miljø. Men hun laget sitt eget, spontane språk for sin opplevelse av Gud.

LES MER: Gunnel Vallqvist påvirket hele den svenske kulturen, sier teolog og salmedikter Jonas Jonson

Helhjertet i situasjonen.

10. juli 1943: «Dette vil ikke mennesker erkjenne: at man i et gitt øyeblikk ikke kan gjøre noe mer, bare være til og akseptere. Det å akseptere begynte jeg med for lenge siden, men det kan man bare gjøre på egne vegne og ikke andres.» Etty ­Hillesum skrev dette i et brev fra Westerbork, en ­transittleir i Nederland der hun ­arbeidet, før hun ble deportert til Auschwitz.

– Hun er veldig ærlig og redelig. Hun finner fram i sin tid og inn i en tro, og skriver om den på en måte som er frisk og ny, sier Bjørnstad og legger til:

– Det kunne gi gjenklang i dag: hvordan hun ikke bruker et tradisjonelt språk, men går på tvers av de vanlige kategoriene.

Bjørnstad sammenligner Hillesum med Edith Stein, som i likhet med Hillesum døde i ­Auschwitz. Hos Stein finnes en slags offertanke, mener Bjørnstad, mens det for Etty Hillesum ikke er på samme måte.

– Hun ville bare være til stede i den situasjonen hun var i med begge beina, hel­hjertet. Det er ikke det enkleste å gjøre. Det er en gradvis prosess gjennom boka, der hun prøver å være til støtte og hjelp for dem hun møter. Samtidig prøver hun på ingen måte å være noen helt­inne. Hun kjemper for å være det hun trenger å være, akkurat der og da.

LES MER: I 1919 skjønte Alfred Wiener at det kunne gå fryktelig galt for jødene i hans elskede Tyskland. Så startet han å samle beviser for forfølgelsen.

Nøktern realisme.

«Jeg føler meg snarere som en liten slagmark der spørsmålene eller et ­enkelt spørsmål til tiden ­kjemper. Det eneste man kan gjøre er ydmykt å stå til tjeneste som slagmark. Spørsmålene må tross alt høre til et sted, må finne en flekk hvor de kan kjempe og falle til ro, og vi hjelpeløse, små mennesker må åpne de indre rom for dem og ikke løpe vår vei.» Ordene er nedtegnet av Hillesum 14. juni 1941. Da bodde hun enda i Amsterdam, og hadde en viss distanse til forfølgelsene.

– Hun var uvanlig konsekvent i måten hun resonnerte på, sier litteraturprofessor Jakob Lothe.

Han har skrevet flere bøker om tidsvitner fra holocaust, og arbeider for tiden med et s­tørre prosjekt der blant annet Etty Hillesum er en viktig stemme. Lothe er interessert i hvordan ulike sjangre, som vitnesbyrd, romaner, ­noveller, dagbøker, brev, men også film, kaster ulikt lys over hendelsene under 2. verdenskrig. Hva slags etikk kommer til uttrykk gjennom disse forskjellige fortellingene?

Lothe peker på at det finnes flere likheter mellom Etty Hillsum og Anne Frank. De var begge av jødisk opphav, bodde i Nederland, og etterlot seg dagbøker fra samme periode. Men selv om Anne Frank riktig nok var usedvanlig følsom og intelligent for sin alder, hadde Etty Hillsum en mer voksen refleksjonsevne og helt andre referanserammer, mener Lothe.

– Av og til kalles hun mystiker, men det synes jeg blir litt feil. Hun er så realistisk. Det ­sterkeste for meg er nettopp kombinasjonen av nøktern realisme i det hun ser av holocaust i Transittl­eiren Westerborck allerede i 1943, og en veldig sterk tro på Gud. Etter hvert utvikler dagbøkene seg til en form for samtale som ligner bønn, sier han.

Solidaritet med alle.

3. juli 1942 skriver Hillesum: «Å, vi har det i oss alt sammen: Gud og himmel og helvete og jord og liv og århundrer, mange ­århundrer (...) Vi bærer det alt sammen i oss, og omstendig­hetene er ikke det avgjørende, aldri, fordi det alltid vil finnes omstendig­heter, gode og dårlige, og den ­aktuelle omstendighet, god og dårlig, må man akseptere, noe som ikke utelukker at man kan vie sitt liv til å forbedre de ­dårlige. Men man må vite ut fra hvilke motiver man kjemper den kampen, og man må begynne med seg selv, hver eneste dag, på nytt, med seg selv.»

Ondskapen Hillesum ser ­representert av jødehatet, ­gjorde det for henne enda viktigere å handle godt, forklarer Jakob Lothe. Slik utvilket Hillsum en etikk og et verdisett som sto i kontrast til nazismen. ­Solidaritet med det jødiske folket utvidet hun til å gjelde solidaritet med alle mennesker, spesielt de som er kuet og presset i sitt liv.

Lothe tror også litterære forbilder var viktig for Hillesums etikk. Hun viser ofte til Rilke og til Dostojevskij, men hentet også inspirasjon fra Augustin og ­Bibelen.

– Det handler om en slags ­forpliktelse til å handle godt, som en måte å motarbeide det vonde på. Hun har en litt merkelig, men gjennomført idé om at eksistensen vår er i en balanse mellom ondt og godt. Når en del av menneskeheten handler ondt, så er det desto viktigere at andre handler godt.

LES MER: Karl Ove Knausgård hevder det er like viktig å møte ens neste gjennom romanen som å møte ens nabo i virkeligheten. Men er ikke dette et forsøk på å unngå den virkelige naboen, den vanskelige naboen?

Viktig i dag.

I dagboken fra 1941 skriver Hillesum: «Jeg vil lære dette århundret å kjenne, ut og inn. Hver dag berører jeg dette århundret på nytt, ­berører det med fingertuppene langs dets konturer. Eller er det bare ­fiksjon?»

Joel Halldorf framhever i ­podkasten Läsarpodden, hvordan Hillesum hadde en spesiell følsomhet for sin egen tid. Jakob Lothe tror ikke desto mindre at Hillesum snakker sterkt inn i nettopp vår tid.

– Hun viser hvor ­viktig det er å knytte handling til ­refleksjon og omvendt: å ­knytte ­refleksjon til handling. For meg ville Hillesums dag­bøker vært verdifulle vitnesbyrd uansett, men ikke så ­moralsk ­ledende som de nå er, om de ikke hadde den sterke ­koblingen mellom det hun skrev og ­valgene hun ­gjorde. Refleksjonene, ­inkludert dem over l­itteraturen, underbygger og styrker henne i valgene hun gjør i leiren. De er ikke intellektuelle øvelser, men en integrert del i solidariteten hun viser med de rundt seg.

Lothe minner om at vi nå ­befinner oss i et tidspunkt i­ ­europeisk historie, der de ­siste tidsvitnene fra holocaust er i ferd med å gå bort.

– Det krever at vi reflekterer over hva holocaust var, men også over hvordan vi skal handle og prioritere videre. Her gir Hillesum et betydelig bidrag.

Hillesum skal selv ha ønsket at dagbøkene og brevene skulle publiseres etter hennes død.

– Skal vi lese tekstene som ­ferdig, utformet tenkning, eller utforskende, private tekster?

– Begge deler. Hun skrev ut fra sin situasjon, ikke ut fra en ­teologi eller et gitt tankesett, men selv opplever jeg å hente ut innsikter og råd hos henne som er relevante i dag. Hun er særlig viktig akkurat nå, på grunn av sin kombinasjon av refleksjon og tro. Og som et unikt tidsvitne som tenker ut fra det hun opplevde i leiren, sier Lothe.

Inn til brønnen.

26. august, 1941: «Inne i meg er en ­meget dyp brønn I den sitter Gud. Noen ­ganger når jeg dit inn. Men som oftest ligger stener og grus og skjuler åpningen. Da er Gud ­begravet. Da må han graves fram igjen.»

Åsmund Bjørnstad ble oppmerksom på Hillesum gjennom teologen, filosofen og L’Arche grunnleggeren Jean Vanier som ofte har vist til henne. Vanier bygger delvis på hennes tenkning når han snakker om å være et hvilested for Gud.

– Det handler om å ha rom for en stillhet inni seg. Det har ­ingenting med et ­overflatisk ­moralsk liv å gjøre, sier ­Bjørnstad.

I sitt dikt «Ode til tørsten» ­siterer Bjørnstad Hillesums ­linjer om brønnen hun har inni seg.

– Hva er steinene og skrotet?

– Ja, hva er det? Det skulle jeg gjerne visst. Men at vi har både brønnen, og steinene og avfallet – dét skriver hun om. Kampen hennes er å få den kontakten.

Være til.

«Ord som Gud og Død og Lidelse og Evighet må man bare glemme. Og man må igjen bli så enkel og uten ord som kornet som gror og regnet som faller. Man må bare være til.» Det skriver Hillesum en torsdag morgen i 1942.

Vi spør Åsmund Bjørnstad om Hillesum er en inspirasjon for ham som lyriker i det å bruke språket spontant.

– Hun gjør dette i møte med en virkelighet som jeg ikke kan sammenligne meg med. Alle ­prøver å finne et eget språk når de skal uttrykket noe, men ­trykket i hennes situasjon var mild sagt et annet. Hun sto i ­situasjonen og fant språket. Hun søkte å ta inn over seg hele ­virkeligheten, uten å plukke ut det ubehagelige, sier Bjørnstad.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Bøker