En halvtimes film om gudstjenesten er siden før helgen sett og delt. Hva er en gudstjeneste? Og hva betyr den? Hvorfor går folk dit? Filmregissør Trygve Hagen har spurt ti ulike mennesker, gamle og unge, troende og ikke-troende, som går til gudstjeneste i Uranienborg kirke i Oslo, om hvorfor de gjør det.

Hagens aller første film var en særoppgave på videregående i hjembyen Molde. I den filmen går han rundt i kirken og spør etter meningen med livet. For noen år siden nådde ryktet ham om fine gudstjenester. Han ble nysgjerrig nok til å ville sjekke det ut.

– Med den nye filmen kan du kanskje si at ringen er sluttet, sier Hagen.

Vitnesbyrd

Første scene viser kirketjeneren som henger opp salmenumrene. Kirkegjengerne er filmet på vei opp kirkebakken og inn i kirken. De slipper til en etter en og forteller hvorfor de går til kirken.

– Her finner jeg hvile og resonans for hele meg, sier en.

– Det var kun etter press fra farmor at jeg ble døpt. Jeg har imidlertid alltid kjent på en gudslengsel, sier en annen.

– Sangen fra koret åpner opp et rom for det hellige, sier en.

– Jeg kan komme til kirken med det vanskelige, ja til og med det uhåndterlige, sier en annen.

SE FILMEN HER:

Ansikter

Trygve Hagen er selv ikke sikker på hva det var som gjorde at han sluttet å gå til kirke.

– Kanskje syntes jeg det var for kjedelig, sier han.

Han kjente den avgåtte sokne­presten Jan Oskar Utnem. Etter hvert som han fikk for vane å bli med på gudstjenesten igjen, var det imidlertid både sangen, musikken og liturgien som tok tak i ham.

– Fortsatt er det elementer som varer for lenge og gjentakelser som kan virke trøttende. Men også repetisjonen har sin styrke. Det kan være en enkelt formulering i en salme, eller det kan være selve inngangsbønnen om at vi er samlet her i ditt hus for å lytte og ta imot. Det er forbønnen der vi kan være stille og tenke på hva hver enkelt sliter med. Så hender det at prekenen er bra. For mange lirer av seg den riktige lære uten at det virker som det angår dem, sier Hagen.

Inspirasjonen til å gjøre film av det kom med en av de første opplevelsene da koret klemte til i en gloria.

– Jeg tenkte straks at det ville være fantastisk å fange ansiktene til folk som faktisk er i opplevelsen, forteller han.

LES OGSÅ: Oslos største kirkeorgel

Tullinger

Etter flere diskusjoner med menighetsråd og ansatte kom de fram til å gjøre filmopptak fra to gudstjenester. Ideen utviklet seg til å kombinere gudstjenesteleddene med intervjuer av ti av deltakerne. Med tre fotografer og et par faste
kameraer ble opptakene gjort. En stor del av jobben var å finne de ti som ville dele sine erfaringer. Noen ville ikke. Alle fikk løfte om å kunne trekke seg.

– Kanskje kunne vi funnet flere
 som ikke var så troende. Det er så mange forskjellige nyanser, sier Hagen.

– Hva vil du at filmen skal 
resultere i?

– Det er færre og færre av oss tullinger som tror på dette. Det har ikke kirken riktig tatt inn over seg. Dåpstallene går stadig ned. Jeg vil være glad om filmen kan bli en inngang til en debatt om hva troen, gudstjenesten og kirken er og kan være. Jeg har gjort et forsøk på å vise min
 begeistring for å være i Uranienborg, sier Hagen.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av gudstjenesten

Stolthet

Menigheten presenterer og lenker til filmen på sin hjemmeside. Daglig leder Line Andreassen synes filmen er flott.

– Den har skapt entusiasme, engasjement stolthet, og responsen er overveldende, sier hun.

At NRK sa nei til å vise den, bekymrer henne mindre siden den nå blir delt i sosiale medier.

– Filmen er vakker og klarer å være nær og ekte, samtidig som den ikke er påtrengende. Men en stemningsfull, fin ro speiler den gudstjenesten. Det vi gjerne ønsker å formidle, kommer fint fram gjennom de ti som er intervjuet, mener Andreassen.

LES OGSÅ: Nattverden tilbake til folket

Filmen er allerede vist i menig­het og enkelte kirkelige fora. Den vil bli fulgt opp i flere kirkelige sammenhenger. Mange er nysgjerrige på hva Uranienborg menighet har gjort for å trekke nokså fulle eller fulle hus søndag etter søndag. Filmen viser at det ikke er noen trylletriks i bruk.

– Jeg synes menneskene i filmen speiler menigheten på en fin måte. Også de ikke-troende som følger sin ektefelle er med. Vi møter dem som er litt underveis og kan kjenne noe selv om man ikke opplever seg som sterkt troende. Kirken er for alle dem, understreker Andreassen.