ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Bøker kan få barn til å åpne seg om overgrep

Gro Dahle og Svein Nyhus' nye bok Blekkspruten er en poetisk fortelling om incest. – En fortelling barn kan kjenne seg igjen i, kan åpne opp, sier Redd Barna.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

Ungdomsserien har fått ros for å sette søkelyset på overgrep blant unge, som da Noora ga Nikolai beskjed om at han kunne bli straffet for besittelse av barnepornografi fordi han hadde tatt nakenbilder av henne uten at hun visste det.

Foto: NRK
Vis bildetekst

Ekteparet Gro Dahle og Svein Nyhus har laget flere barnebøker om vanskelige temaer. – Jeg vil inn i de mørke krokene, de små og trange kottene, inn i skygger og i kjellere hvor barn er med sine nærmest uutholdelige hverdager, sier Dahle.

Foto: K. Sjøwall
Vis bildetekst

I er det storebror som er overgriper. Svein Nyhus mener det er viktig at det ikke var en voksenperson med full kontroll. – Veldig ofte er overgriperen selv et offer, sier Nyhus.

Foto: Svein Nyhus/fra Blekkspruten
Vis bildetekst

Andre barnebøker om overgrep

  • Filiokus og Blåmann-Klåmann, fortellingen om en vond hemmelighet (2012) av Marit Hoem Kvam og Ida Margrethe Neverdahl (ill.), utgitt på forlaget til Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning i Stavanger.
  • Mats og den vonde hemmeligheten (2016) utgitt av Incestsenteret i Vestfold.
Kultur

«Blekket fyller munnen og halsen, er inne i hodet, inne i, utenfor, over, under, overalt. Og Gullet får ikke puste.»

En bildebok om overgrep mot barn, står det på omslaget til Blekkspruten. Med det i bakhodet er det ikke så vanskelig for en voksen leser å forstå symbolikken når blekkspruten kommer inn på rommet til Gullet og drar for gardinene. Han har «hender som kan finne fram overalt og armer med kalde, klamme sugekopper.»

Bilde for språkløse

Forfatter Gro Dahle syns i utgangspunktet det ble for komplisert og ubehagelig å skrive om overgrep. Da Incestsenteret i Vestfold spurte henne, sa hun nei. Så spurte også Barnebibliotekarene. På en biltur dukket bildet av blekkspruten opp. Da kom skrivelysten.

– Det er mange barn som har vanskelige og vonde hemmeligheter som de ikke tør si til noen. Og mange av dem tror ingen andre har det slik. Jeg vil gjerne forsøke å se disse barna, og hviske til dem at de ikke er alene, at jeg ser dem og bryr meg, sier Dahle.

Hun tror det er viktig at det finnes historier og bilder, fordi mange opplevelser er språkløse for barna.

– Jeg vil derfor gi dem ord som handler om incest og tilby et bilde: Blekkspruten. Det er et ord de fleste barn har et forhold til, og er kanskje lettere å snakke om enn seksuelt overgrep og incest, som de ikke har i ordforrådet sitt.

Boka er illustrert av Svein Nyhus. Ekteparet Dahle og Nyhus står bak flere barnebøker om vanskelige temaer, som vold i hjemmet og alkoholisme.

– Det er veldig få som begynner å gråte av å lese en brosjyre med statistikk. Men jeg har sett store, solide, trygge menn begynne å gråte når de leser ei bildebok for barn, sier Svein Nyhus.

Han understreker at de forsøker å lage et kunstverk, ikke et hjelpemiddel.

– Vi har ikke forsøkt å lage en bok som skal beskrive incest klinisk korrekt. Boka skal heller ikke være et terapeutisk hjelpemiddel, en bruksanvisning eller et hefte med råd.

LES OGSÅ: – Hvis vi skal nå ut til unge, må vi engasjere følelsene

Mer enn Hjorth

– Skjønnlitteratur kan få kunnskap om seksuelle overgrep ut på en helt annen måte, sier Siri Søftestad.

Hun er sosionom og har en doktorgrad som handler om seksuelle overgrep mot barn. I 2012 var hun med på å lage utstillingen Hvis klær kunne fortelle, som har blitt vist på skoler, sykehus, kirker og kjøpesenter over hele landet. Den er fortsatt på turné, og nå har utstillinga også blitt bok, med bilder av klesplagg som har blitt brukt av barn utsatt for vold og overgrep, ledsaget av korte tekster som forteller en bit av plaggets historie.

Søftestad mener vi har sett flere fortellinger om incest fra de voksnes perspektiv, slik som vi også får i Vigdis Hjorths nye roman Arv og miljø. Det nye er at dette nå også fortelles for barn.

– Det betyr veldig mye for barna at de ser at de ikke er alene. Da skjønner de at det ikke er jeg som er gal, fantaserer, overdriver, er svak eller tåler lite, sier Søftestad.

Hun tror de skjønnlitterære fortellingene når inn på en annen måte enn faglitteraturen.

– Selv fagfolk lar seg berøre og bevege til handling når de får budskapet presentert på en annen måte enn gjennom teorier og beskrivelser av metode og forskning.

LES OGSÅ: Vi har oppdratt døtre som aksepterer å suge eldre gutter for å bli godtatt.

Litteraturen åpner

– Vi heier på skjønnlitteratur som er med på å bryte tausheten rundt seksuelle overgrep, sier Ane Aamodt i Redd Barna.

Hun er leder for #Jegerher, en kampanje som skal forebygge overgrep mot barn og unge.

Undersøkelser viser at omtrent 20 prosent av alle jenter og litt under 10 prosent av alle gutter utsettes for seksuelle overgrep i barndommen. Aamodt forteller at det tar i snitt 17 år før noen forteller om disse opplevelsene til andre. Når barn hører eller leser om det i nyhetene, tenker de ikke nødvendigvis at dette angår dem.

– Men hvis de leser ei bok om noen de kan kjenne seg igjen i, skjer det noe, sier Aamodt.

Hun mener bøker som Blekkspruten gjør temaet seksuelt overgrep mindre farlig å snakke om. Barnet tenker ofte at «det jeg er utsatt for, er så ekkelt at ingen snakker om det». Men dersom barna leser en bok eller ser en film der noen snakker om det, vil de kanskje skjønne at det som skjedde hjemme i går, faktisk var galt.

– Det er vanskelig å fortelle om et overgrep, men hvis voksne og barn kan lese sammen, kan det åpne noe.

Ane Aamodt mener vi ikke må bli redde for å si ting som de er. Jo mer vi pakker det inn, desto mer skummelt er vi med på å gjøre det.

– Kan det ikke være fare for å skremme barna?

– Nei. Barn som ikke har vært utsatt for overgrep, blir ikke redde av å høre om det, for det er ikke en verden de kjenner til. De stiller seg undrende og er snarere opprørte og på lag med den som har blitt utsatt.

Siri Søftestad mener vi er redde for hva vi skal få høre dersom vi tar opp temaet.

– For tenk om barnet svarer: Sånn gjør min pappa med meg.

– Hva skal en gjøre som voksen dersom noen forteller en slik historie?

– Hvis du er den heldig utvalgte til å få høre en slik fortelling, må du ta den imot med stor respekt. Du bør fortelle at du skal ta vare på fortellingen og at dere sammen skal finne ut hvordan dere skal håndtere dette. Så ringer du alarmtelefonen, barnevernstjenesten eller politiet og får råd om hvordan du skal gå videre, sier Søftestad.

LES OGSÅ: Religioner er som valper. Forfatter Gro Dahle er like glad i dem alle.

Vise ubehag

Svein Nyhus tror Blekksprutens viktigste funksjon er å få i gang en debatt om seksuelle overgrep. Han og Gro Dahle har også vært opptatt av å vise fram ubehaget.

– Boka skal skape fascinasjon ved å være litt annerledes og merkelig. Samtidig skal ikke fortellingen eller bildene skremme noen vekk. Men det må være såpass merkelig at vi får noe å snakke om.

Han syns noen barnebokillustrasjoner kan bli så tegneseriefigur-aktige at de blir banale.

– Hvis det blir for glatt, blir det fort litt ufølsomt og ufarliggjort. Hvis formen er for snill, er det ikke kraft igjen.

– Er det ikke fare for at en symbolsk blekksprut også kan ufarliggjøre?

– Det er alltid en sjanse for det. Jeg syns teksten er veldig god, og som illustratør er det min jobb å billedlegge ordene. Teksten kan være veldig indirekte, men tegningene kan vise mer konkret hva som skjer. Jeg har lagt inn noen små detaljer, som man kan tenke over hvis man vil.

Gro Dahle vil at Blekkspruten skal være tilgjengelig der barn er, så de som trenger en slik bok, kan snuble over den. Hun mener den også kan leses som felleslesning, men advarer voksne mot å forklare teksten for mye.

– Idet bildeboka begrenses til kun å handle om incest, blir den trangere og mer lukket, og avhengig av den voksne formidleren, kan den da bli mer ubehagelig enn den faktisk er i sin åpenhet. Jeg har opplevd at voksne formidlere kan skremme barn med en forklaring hvor den voksne leseren legger inn sitt ubehag i lesningen og tolkningen, sier Dahle.

LES OGSÅ: Én av fire collegejenter utsettes for seksuell trakassering. Likevel tøyser ­amerikanske komedier med semesterstartens seksualiserte festkultur.

Kan være eksplisitt

Siri Søftestad understreker at hun ikke har sett Blekkspruten ennå. Men på generelt grunnlag mener hun at det ikke er noe i veien med å være eksplisitt når du snakker med barn om overgrep.

– Barn snakker om rumpe, tiss, bæsj og promp, og vi kan bruke disse ordene til å snakke med barn om temaet. Vi kan fortelle barn at de ikke skal ta på voksnes tiss, og hvis noen spør om du kan slikke dem på tissen eller ta tissen sin i rumpa di, så er ikke det lov, sier Søftestad.

– Det er vi voksne som er redde for å ta denne praten.

Siri Søftestad mener vi er inne i en ny tid, nå som også barn får direkteinformasjon om overgrep gjennom litteratur og medier.

Ungdomsserien Skam fikk tidligere i år ros fra fagfolk for å sette søkelyset på overgrep. Da rollefiguren Noora konfronterte Nikolai, som hadde tatt nakenbilder av henne uten at hun var klar over det, med straffeloven, skrev Kripos «Way to go, Noora!» på sine facebooksider. Dixi ressurssenter ga serien ros for å gi jenter relevant informasjon om hva de skulle gjøre dersom de ble rammet, og overgrepsmottak rapporterte om økt besøk i etterkant av episoden.

Søftestad trekker fram et innslag NRK Supernytt hadde for noen uker siden, der en politimann fra Kripos forteller at barn må si ifra til en voksen de stoler på dersom noen tar på tissen din, puppene dine eller rumpa di uten at noen vil det. Hun tror ikke vi ville sett en så konkret språkbruk rettet mot barn bare for et par år siden.

– Det er fantastisk at det nå kommer direkteinformasjon til barn om dette, sier Søftestad.

Hva med overgriperen?

I Blekkspruten er det storebror som forgriper seg på Gullet. Til vanlig er han den morsomme Apen, men i en lek blir han til Blekkspruten. Så hvordan skal det gå med overgriperen til slutt?

Svein Nyhus er opptatt av at han ikke må demoniseres, og det var derfor viktig at han ikke ble en mektig onkel med full voksenkontroll.

– Veldig ofte er overgriperen selv et offer, sier Nyhus.

Han håper boka kan brukes på barneskolen, og kanskje diskuteres i klasserommet sammen med en lærer. Der kan det sitte både ofre og overgripere.

– Hvis vi da har en veldig konfronterende og fordømmende holdning til overgriperen, tror jeg det låser muligheten til å løse problemet.

Publisert: 4. oktober 2016
ANNONSE

BILDER

Ungdomsserien har fått ros for å sette søkelyset på overgrep blant unge, som da Noora ga Nikolai beskjed om at han kunne bli straffet for besittelse av barnepornografi fordi han hadde tatt nakenbilder av henne uten at hun visste det.

Foto: NRK
Vis bildetekst

Ekteparet Gro Dahle og Svein Nyhus har laget flere barnebøker om vanskelige temaer. – Jeg vil inn i de mørke krokene, de små og trange kottene, inn i skygger og i kjellere hvor barn er med sine nærmest uutholdelige hverdager, sier Dahle.

Foto: K. Sjøwall
Vis bildetekst

I er det storebror som er overgriper. Svein Nyhus mener det er viktig at det ikke var en voksenperson med full kontroll. – Veldig ofte er overgriperen selv et offer, sier Nyhus.

Foto: Svein Nyhus/fra Blekkspruten
Vis bildetekst
Kultur

«Blekket fyller munnen og halsen, er inne i hodet, inne i, utenfor, over, under, overalt. Og Gullet får ikke puste.»

En bildebok om overgrep mot barn, står det på omslaget til Blekkspruten. Med det i bakhodet er det ikke så vanskelig for en voksen leser å forstå symbolikken når blekkspruten kommer inn på rommet til Gullet og drar for gardinene. Han har «hender som kan finne fram overalt og armer med kalde, klamme sugekopper.»

Bilde for språkløse

Forfatter Gro Dahle syns i utgangspunktet det ble for komplisert og ubehagelig å skrive om overgrep. Da Incestsenteret i Vestfold spurte henne, sa hun nei. Så spurte også Barnebibliotekarene. På en biltur dukket bildet av blekkspruten opp. Da kom skrivelysten.

– Det er mange barn som har vanskelige og vonde hemmeligheter som de ikke tør si til noen. Og mange av dem tror ingen andre har det slik. Jeg vil gjerne forsøke å se disse barna, og hviske til dem at de ikke er alene, at jeg ser dem og bryr meg, sier Dahle.

Hun tror det er viktig at det finnes historier og bilder, fordi mange opplevelser er språkløse for barna.

– Jeg vil derfor gi dem ord som handler om incest og tilby et bilde: Blekkspruten. Det er et ord de fleste barn har et forhold til, og er kanskje lettere å snakke om enn seksuelt overgrep og incest, som de ikke har i ordforrådet sitt.

Boka er illustrert av Svein Nyhus. Ekteparet Dahle og Nyhus står bak flere barnebøker om vanskelige temaer, som vold i hjemmet og alkoholisme.

– Det er veldig få som begynner å gråte av å lese en brosjyre med statistikk. Men jeg har sett store, solide, trygge menn begynne å gråte når de leser ei bildebok for barn, sier Svein Nyhus.

Han understreker at de forsøker å lage et kunstverk, ikke et hjelpemiddel.

– Vi har ikke forsøkt å lage en bok som skal beskrive incest klinisk korrekt. Boka skal heller ikke være et terapeutisk hjelpemiddel, en bruksanvisning eller et hefte med råd.

LES OGSÅ: – Hvis vi skal nå ut til unge, må vi engasjere følelsene

Mer enn Hjorth

– Skjønnlitteratur kan få kunnskap om seksuelle overgrep ut på en helt annen måte, sier Siri Søftestad.

Hun er sosionom og har en doktorgrad som handler om seksuelle overgrep mot barn. I 2012 var hun med på å lage utstillingen Hvis klær kunne fortelle, som har blitt vist på skoler, sykehus, kirker og kjøpesenter over hele landet. Den er fortsatt på turné, og nå har utstillinga også blitt bok, med bilder av klesplagg som har blitt brukt av barn utsatt for vold og overgrep, ledsaget av korte tekster som forteller en bit av plaggets historie.

Søftestad mener vi har sett flere fortellinger om incest fra de voksnes perspektiv, slik som vi også får i Vigdis Hjorths nye roman Arv og miljø. Det nye er at dette nå også fortelles for barn.

– Det betyr veldig mye for barna at de ser at de ikke er alene. Da skjønner de at det ikke er jeg som er gal, fantaserer, overdriver, er svak eller tåler lite, sier Søftestad.

Hun tror de skjønnlitterære fortellingene når inn på en annen måte enn faglitteraturen.

– Selv fagfolk lar seg berøre og bevege til handling når de får budskapet presentert på en annen måte enn gjennom teorier og beskrivelser av metode og forskning.

LES OGSÅ: Vi har oppdratt døtre som aksepterer å suge eldre gutter for å bli godtatt.

Litteraturen åpner

– Vi heier på skjønnlitteratur som er med på å bryte tausheten rundt seksuelle overgrep, sier Ane Aamodt i Redd Barna.

Hun er leder for #Jegerher, en kampanje som skal forebygge overgrep mot barn og unge.

Undersøkelser viser at omtrent 20 prosent av alle jenter og litt under 10 prosent av alle gutter utsettes for seksuelle overgrep i barndommen. Aamodt forteller at det tar i snitt 17 år før noen forteller om disse opplevelsene til andre. Når barn hører eller leser om det i nyhetene, tenker de ikke nødvendigvis at dette angår dem.

– Men hvis de leser ei bok om noen de kan kjenne seg igjen i, skjer det noe, sier Aamodt.

Hun mener bøker som Blekkspruten gjør temaet seksuelt overgrep mindre farlig å snakke om. Barnet tenker ofte at «det jeg er utsatt for, er så ekkelt at ingen snakker om det». Men dersom barna leser en bok eller ser en film der noen snakker om det, vil de kanskje skjønne at det som skjedde hjemme i går, faktisk var galt.

– Det er vanskelig å fortelle om et overgrep, men hvis voksne og barn kan lese sammen, kan det åpne noe.

Ane Aamodt mener vi ikke må bli redde for å si ting som de er. Jo mer vi pakker det inn, desto mer skummelt er vi med på å gjøre det.

– Kan det ikke være fare for å skremme barna?

– Nei. Barn som ikke har vært utsatt for overgrep, blir ikke redde av å høre om det, for det er ikke en verden de kjenner til. De stiller seg undrende og er snarere opprørte og på lag med den som har blitt utsatt.

Siri Søftestad mener vi er redde for hva vi skal få høre dersom vi tar opp temaet.

– For tenk om barnet svarer: Sånn gjør min pappa med meg.

– Hva skal en gjøre som voksen dersom noen forteller en slik historie?

– Hvis du er den heldig utvalgte til å få høre en slik fortelling, må du ta den imot med stor respekt. Du bør fortelle at du skal ta vare på fortellingen og at dere sammen skal finne ut hvordan dere skal håndtere dette. Så ringer du alarmtelefonen, barnevernstjenesten eller politiet og får råd om hvordan du skal gå videre, sier Søftestad.

LES OGSÅ: Religioner er som valper. Forfatter Gro Dahle er like glad i dem alle.

Vise ubehag

Svein Nyhus tror Blekksprutens viktigste funksjon er å få i gang en debatt om seksuelle overgrep. Han og Gro Dahle har også vært opptatt av å vise fram ubehaget.

– Boka skal skape fascinasjon ved å være litt annerledes og merkelig. Samtidig skal ikke fortellingen eller bildene skremme noen vekk. Men det må være såpass merkelig at vi får noe å snakke om.

Han syns noen barnebokillustrasjoner kan bli så tegneseriefigur-aktige at de blir banale.

– Hvis det blir for glatt, blir det fort litt ufølsomt og ufarliggjort. Hvis formen er for snill, er det ikke kraft igjen.

– Er det ikke fare for at en symbolsk blekksprut også kan ufarliggjøre?

– Det er alltid en sjanse for det. Jeg syns teksten er veldig god, og som illustratør er det min jobb å billedlegge ordene. Teksten kan være veldig indirekte, men tegningene kan vise mer konkret hva som skjer. Jeg har lagt inn noen små detaljer, som man kan tenke over hvis man vil.

Gro Dahle vil at Blekkspruten skal være tilgjengelig der barn er, så de som trenger en slik bok, kan snuble over den. Hun mener den også kan leses som felleslesning, men advarer voksne mot å forklare teksten for mye.

– Idet bildeboka begrenses til kun å handle om incest, blir den trangere og mer lukket, og avhengig av den voksne formidleren, kan den da bli mer ubehagelig enn den faktisk er i sin åpenhet. Jeg har opplevd at voksne formidlere kan skremme barn med en forklaring hvor den voksne leseren legger inn sitt ubehag i lesningen og tolkningen, sier Dahle.

LES OGSÅ: Én av fire collegejenter utsettes for seksuell trakassering. Likevel tøyser ­amerikanske komedier med semesterstartens seksualiserte festkultur.

Kan være eksplisitt

Siri Søftestad understreker at hun ikke har sett Blekkspruten ennå. Men på generelt grunnlag mener hun at det ikke er noe i veien med å være eksplisitt når du snakker med barn om overgrep.

– Barn snakker om rumpe, tiss, bæsj og promp, og vi kan bruke disse ordene til å snakke med barn om temaet. Vi kan fortelle barn at de ikke skal ta på voksnes tiss, og hvis noen spør om du kan slikke dem på tissen eller ta tissen sin i rumpa di, så er ikke det lov, sier Søftestad.

– Det er vi voksne som er redde for å ta denne praten.

Siri Søftestad mener vi er inne i en ny tid, nå som også barn får direkteinformasjon om overgrep gjennom litteratur og medier.

Ungdomsserien Skam fikk tidligere i år ros fra fagfolk for å sette søkelyset på overgrep. Da rollefiguren Noora konfronterte Nikolai, som hadde tatt nakenbilder av henne uten at hun var klar over det, med straffeloven, skrev Kripos «Way to go, Noora!» på sine facebooksider. Dixi ressurssenter ga serien ros for å gi jenter relevant informasjon om hva de skulle gjøre dersom de ble rammet, og overgrepsmottak rapporterte om økt besøk i etterkant av episoden.

Søftestad trekker fram et innslag NRK Supernytt hadde for noen uker siden, der en politimann fra Kripos forteller at barn må si ifra til en voksen de stoler på dersom noen tar på tissen din, puppene dine eller rumpa di uten at noen vil det. Hun tror ikke vi ville sett en så konkret språkbruk rettet mot barn bare for et par år siden.

– Det er fantastisk at det nå kommer direkteinformasjon til barn om dette, sier Søftestad.

Hva med overgriperen?

I Blekkspruten er det storebror som forgriper seg på Gullet. Til vanlig er han den morsomme Apen, men i en lek blir han til Blekkspruten. Så hvordan skal det gå med overgriperen til slutt?

Svein Nyhus er opptatt av at han ikke må demoniseres, og det var derfor viktig at han ikke ble en mektig onkel med full voksenkontroll.

– Veldig ofte er overgriperen selv et offer, sier Nyhus.

Han håper boka kan brukes på barneskolen, og kanskje diskuteres i klasserommet sammen med en lærer. Der kan det sitte både ofre og overgripere.

– Hvis vi da har en veldig konfronterende og fordømmende holdning til overgriperen, tror jeg det låser muligheten til å løse problemet.

Publisert: 4. oktober 2016
ANNONSE

Andre barnebøker om overgrep

  • Filiokus og Blåmann-Klåmann, fortellingen om en vond hemmelighet (2012) av Marit Hoem Kvam og Ida Margrethe Neverdahl (ill.), utgitt på forlaget til Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning i Stavanger.
  • Mats og den vonde hemmeligheten (2016) utgitt av Incestsenteret i Vestfold.