Frahmtiden er ny-klassisk

Det er vanskelig å sette en merke­lapp på publikummet som befolket seteradene i Folke­teateret mandag kveld. Et fordomsfullt blikk ville kanskje kalt dem en blanding av hippier med rasta­fletter og løse klær, hippe ­studenter fra Westerdals og «øvre Blindern», og eldre mennesker i dress og kjole.

Den tyske ny-klassiske komponisten Nils Frahm danser ut på scenen. Bak ham er en brokete forsamling av instrumenter som inkluderer en rekke synthesizere fra 1970 og 1980-tallet, samt et piano.

Like etter flyter de orgelaktige­ tonene ut fra den ene synthesizeren – like varm som det gule lyset som belyser scenen. Plutselig slår musikken over i et lydbilde som kunne vært hentet fra Berlins nattklubber. Flere i ­publikum jubler ekstatisk.

LES MER: På leting etter lyd: Møt samtidskomponisten Ryuichi Sakamato

Gamle nyheter

Det er vanskelig å kategorisere ny-klassisk. Griper du for hardt, risikerer du fort å utelate noe. Sikkert er det likevel at Frahm har gjenklang i massene. Akkurat som i fjor da Frahm gjestet Sentrum scene, er lokalet helt solgt ut. Tyskeren har helt klart truffet en nerve blant nordmenn, men også i resten av Europa har konsertsal etter konsertsal solgt ut. Flere har ­erklært den klassiske musikken for å være antikvarisk. Er ny-klassisk sjangerens frelser?

Peter Edwards, leder av Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo, påpeker at man igjennom historien alltid har hatt ulike former for «neo»-begreper. Ett eksempel er sjangeren neoklassisisme, som reagerte på modernistenes oppløsning av ­tonaliteten rundt forrige ­århundreskifte og så derfor til de gamle, klassiske storhetene.

– Da jeg vokste opp identifiserte man seg ofte til én type sjanger eller en type musikk. I dag dukker det hele tiden opp så mange ulike type sjangre. Vi har et eklektisk forhold til hvordan vi lytter. Vi er mer åpne, sier han.

Edwards er derfor ikke overrasket over fremveksten av fenomenet ny-klassisk, ei heller over at Nils Frahm selger ut konsertsaler over hele Europa.

Nyfortolker

– Hva er egentlig ny-klassisk?

– I betegnelsen ny-klassisk ligger det inneforstått at det er en fortid man ser tilbake til og nyfortolker. Dette er også tilfellet­ i Frahms musikk. Du finner for eksempel elementer av parodi, samt tyngre assosiasjoner til elektronikabandet Tangorine Dreams og den ­minimalistiske komponisten Michael Nyman. Det er også spor av Johann ­Sebastian Bach og ikke minst Erik Satie. Det er et interessant spenn mellom ulike former å spille og tenke musikk på, sier han.

Ny-klassisk musikk ser altså tilbake til fortidens klassiske og elektroniske storheter. Men en like viktig del er også innflytelsen fra dagens elektroniske danse­musikk, ifølge Edwards.

– Vi lever i en digital verden der lydbildet bærer preg av den elektroniske dansemusikken som gjerne brukes på nattklubber. Frahm bruker for eksempel analoge synthesizere for alt det er verdt. Han er nærmest en reise igjennom musikkhistorien, med ulike effekter man kan eksperimentere med. Det er det som er interessant mellom de nye sjangrene i dag, at overgangen dem imellom blir diffus, sier han.

LES MER: - Mange oppfatter modernismen som en hyllest av det moderne. Men den er like mye en kritikk.

Sluttet sirkel

I den posthume­ essaysamlingen Fractured ­Times av historikerbautaen Eric Hobsbawm, erklærte sistnevnte at klassisk musikk var blitt en kunstform for museene. En av syndebukkene er ifølge Hobsbawm modernistene og den «atonale musikken», som gjorde­ den lite aktuell for folk utenfor akademiske sirkler. Det kan likevel synes som om Hobsbawm tok feil.

Selv om NRK P3 ikke spiller klassisk musikk i beste sendetid, har sjangeren alltid lusket i bakgrunnen av populærmusikken. Nå er klassisk musikk også den raskest voksende sjangeren i England, ifølge Edwards.

Et kjent billedlig eksempel på denne påvirkningen er albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band av The Beatles. På albumcoveret finner du den tyske komponisten Karlheinz Stockhausen.

– Stockhausen utviklet ny ­teknologi i sine komposisjoner som muliggjorde musikken til The Beatles-platen, sier han.

Den nyvåknede populariteten til klassisk musikk har ifølge ­Edwards lite å gjøre med at klassikerne fra 1800-tallet har fått en fornyet glansperiode.

– Det er i dag lite interessant å snakke om innholdet i musikken. Det handler mer om måten man lytter på og hvordan musikken forholder seg til verden rundt.

Dette kjennetegner også den ny-klassiske musikken og kan være med på å forklare sjangerens popularitet, ifølge Edwards.

– Det handler ikke lenger like mye om innhold eller notene, men heller hvilken arena man hører musikken på. Den beste samtidsmusikken hører musikken fra fortiden med nye ører, sier han.

LES MER: Vekkelses-musikken som sovnet

Mot naturen

– Vendingen mot klassisk musikk og en mer ­«organisk lyd» sammenfaller med at vinylen kommer tilbake som et medium. Handler dette om søken etter noe mer?

– Det er vanskelig å si hvor bevisst de som lytter på musikken er om det er digitalt eller ikke. Selv tenker jeg at det henger sammen med hvordan man spiller. Det kan også tenkes at det er noe med måten for eksempel Nils Frahm artikulerer seg på. Hele lydbildet er veldig detaljert og inkluderer blant annet pust. Forskning viser at mennesker er i stand til å oppfatte små detaljer i en klang. Det kan godt tenkes at det ligger noe i de mikroskopiske forskjellene, som når man trykker på en tangent, sier han.

Mikronivå

Ifølge Edwards er det større variasjon i rytme når man spiller på analoge synther enn digitale lyder som må programmers.

– Et menneske klarer ikke å gjenskape de samme rytmene på mikronivå. Det kommer sannsynligvis variasjoner når man spiller på et instrument. Frahm er tross alt en utdannet pianist og er en som er veldig trygg på scenen. Han kan fremføre en konsert og opptre. Det er lite som er programmert i forkant, sier han.