Kunst

Modernistene som ville tilbake til bygda

Radikale, norske malere dyrket bygdekunst og omga seg med rosemalte ølboller. Ny utstilling vil vise at modernismen også betød motstand mot det moderne.

Bilde 1 av 2

– Det finnes en oppfatning om at modernismen er en hyllest til det moderne. Men den er like mye en kritikk av det moderne samfunnet – av materialismen og kommersialismen. Mange kunstnerne ville løfte frem verdier de mente var hevet over øyeblikket, og hentet eksempler fra fortiden, sier Øivind Storm Bjerke.

I kveld åpner utstillingen Norsk modernisme og bygdenes dekormaling på Drammens Museum. Kurator Storm Bjerke vil tydeliggjøre at den moderne kunsten langt fra bare handler om troen på teknologi, fart og fremskritt. Den har også røtter i den tradisjonelle folkekunsten og dens farger, teknikker og symbolikk.

Antikk og riper

Storm Bjerke peker på tre forbindelser mellom norsk tradisjonskunst og modernisme:

• Først ut er den nasjonale tenkningen og kunstnere som Gerhard Munthe (1849–1929), som utforsket ornamentikk, farge og det typisk norske i fargeholdningen.

• Neste generasjon var mer opptatt av å se det nasjonale i et større perspektiv. Maleren Henrik Sørensen (1882–1962) fant gjenklang i den gamle, hellenistiske gresk-romerske kulturen.

• For tredje generasjon var stoffligheten – og historien gjenstandene forteller – det mest avgjørende: Patinaen, slitasjen og skadene som har oppstått gjennom bruk. Olav Strømmes (1909–1978) grovmeislede bilder, fulle av riper og kruseduller, målbærer denne retningen.

– Her var teksturen mer interessant enn det å ha et spennende motiv.

Vendingen kan ses i sammenheng med interessen for tradisjonell afrikansk eller oceanisk kunst (såkalt primitivisme) ved overgangen til det 20. århundret. Heller enn å videreføre akademiske normer for skjønnhet og symmetri, fant malere som Paul Gauguin inspirasjon i det de så på som en råere og mer livsnær uttrykksform.

LES OGSÅ: Flere nyanser av Weidemann

Bygdedekor

Det er særlig den malte dekoren i bondestuer og på bruksgjenstander som løftes frem i utstillingen i Drammen. Veggutsmykninger, rosemalte kister og ølkanner vises side om side med kjente malere som Kai Fjell, Olav Strømme, Knut Rumohr, Jakob Weidemann og Mari Slaatelid.

Mange av disse kunstnerne omga seg med slike gamle gjenstander. I 1950-årene skal Strømme ha byttet ut sine Bauhaus-inspirerte stålrørsmøbler med slagbenker og bondeantikviteter, samtidig som den moderne arkitekten Sverre Fehn pusset opp leiligheten hans.

Rosemalingens blomstringstid er århundret mellom 1750 og 1850, spesielt i østlandsstrøk som Hallingdal, Numedal og Telemark. Utsmykningen av stuene henger det sammen med utviklingen av pengeøkonomien på denne tiden, forteller Storm Bjerke. Dekoratørene var spesialiserte frilansarbeidere som reiste rundt på gårdene.

– De var menn, alle sammen. Kvinnene sydde, mennene rosemalte.

Nasjonalismens skygge

Vektleggingen av modernismens nasjonale impuls kan gi assosiasjoner til mer problematisk tankegods, medgir Storm Bjerke. I Europa finnes det akkurat nå sterke strømninger som drar i en mer lukket og ekskluderende retning.

– Det er en side som utstillingen ikke går inn i, men som opptar meg. Du kan si det ligger der som en gnagende bevissthet – at sammenstillingen kan misbrukes som en legitimering av nasjonalistiske strømninger.

Storm Bjerke minner om at kunstnerne i utstillingen var mer opptatt av det lokale som noe som også er universelt og internasjonalt. Også mange av nåtidens kunstnere benytter seg av denne dobbeltheten. Kuratoren nevner kineseren Ai Wei Wei. Han er forankret i kinesisk symbolikk, men også regimekritisk og utvider symbolenes betydning.

Les mer om mer disse temaene:

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst