Teater

Forvrengt virkelighet

Sci-fi-teateret Marjorie Prime når aldri helt over scenekanten.

Hvem besitter sannheten om livet ditt? Når Oslo Nye Teater tar for seg det Pulitzer-nominerte teaterstykket Marjorie Prime, har de en elegant og foruroligende tekst for hånden. Historien er lagt til fremtiden. 86 år gamle Marjorie (Marit Østbye) bor sammen med mannen Walter (Petter Wermeli), eller rettere sagt – det holografiske 3D-bildet av hennes avdøde ektemann. Her fremstilt som en ung og vakker kopi.

Walter er en såkalt «Prime», det nyeste inne teknologien for å hjelpe mennesker med sviktende hukommelse. Han er programmert til å være oppdatert på hennes livshistorie, og en kjærkommen samtalepartner når ensomheten og demensen drar seg til.

LES OGSÅ: Fossefestivalen utfordrer barna i spørsmål om universet og evigheten.

Tankevekkende

Det odde utgangspunktet for historien krever at regi og skuespillere klarer å lokke oss med på leken. Men i Oslo Nye teaters oppsetning får vi ikke nok hjelp til å tro på dramatikerens futuristiske tankeeksperiment. I stedet føles spillet for temperaturløst og lite dynamisk, mens stykkets mange gullkorn ikke løftes godt nok frem.

Her er likevel tilløp til tankevekkende stoff som når inn, som når Marjories datter (Trine Wenberg Svensen) betenkeligheter med å bruke Walter, blir møtt med «Hvor mye må hun glemme, før hun ikke er moren din lenger?». Mens svigersønnen Jons (Duc Mai The) fascinasjon over de teknologiske «fremskrittene», er noe man kan kjenne seg igjen: «Det er utrolig hva de kan gjøre med noen få trillioner piksler!»

LES OGSÅ: Teaterversjonen av Tante Ulrikkes vei er vellykket som teater, men også viktig, særlig akkurat nå.

Former minnet

Uten å røpe for mye - dramaet drar seg noe til når Walter informeres om familiehemmeligheten ingen snakker om. For hvem er vi om vi bare husker det gode, og utelukker det vonde?

Dramatiker Jordan Harrison stykke er i utgangspunktet fjærlett i formen, men med en tematikk som graver i dybden. Den peiler inn på debatten om fremveksten av roboter i livene våre, og sår grunnen for spørsmål rundt hukommelse, dødelighet og selvet. I en oppsetning som ikke lykkes helt med å bringe hverken den lette formen eller de foruroligende følelsene over scenekanten, planter det seg likevel en form for erkjennelse: Alle halvsannhetene vi omgir oss med. Forsøket på å huske, der vi hele tiden sensurerer, forvrenger og former minnet – til det kanskje bare er myten om det igjen.

Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater