Jeg sto opp, gjorde meg klar for atter en dag på hjemmekontoret og gikk ut i morgensola for å hente avisen. Jeg kjente på et streif av mismot, som innimellom har dukket opp i det siste. Noe av dette mismotet handler om tro. Jeg har ikke vært i kirka på to måneder, og på grunn av koronakrisa ligger mye av framtiden i det blå, slik den gjør for så mange.
Troen på Gud har alltid hatt noe med framtiden å gjøre for meg. Gud er noe godt som allerede finnes der hvor jeg er på vei. Gud er en slags garanti for at framtiden i det hele tatt finnes, og at den ikke er totalt kaotisk. Når man ikke kan se for seg framtiden, kan det være vanskelig å se for seg Gud.
Fire ord
I postkassa lå, sammen med dagens avis, en konvolutt med avsender Universitetet i Karlstad, Sverige. Jeg åpnet konvolutten og fant manuskriptet til Kari Løvaas sin doktoravhandling. Løvaas tiltrådte nylig som kritiker her i Vårt Land og disputerer i slutten av mai.
Be for meg også, var tittelen på manuset jeg sto med i hendene.
Kanskje trenger ikke denne kommentaren gjøre så mye mer enn å gjenta disse fire ordene. Allikevel er det uendelig mye mer å si. Og kanskje det er der håpet ligger.
Satse og stole på
Løvaas skriver om «skapningens sukk og klage» som motiv i moderne litteratur. Hun ser variasjoner av den samme bibelske fortellingen om skapelse, fall, kall og forløsning i ulike litterære verk, hos alt fra Hamsun til Hanne Ørstavik.
Å skrive og lese handler veldig mye om tid, om å hente fortiden inn i nåtiden og strekke seg mot framtiden. Bøker viser oss at framtiden er beboelig. En bok forutsetter at framtiden vil ta den imot, romme den, og dermed oss også. Å lese er en øvelse i håp, fordi vi satser og stoler på at fortellingen vil lede fram.
Klage og tillit
Kanskje setter gode bøker ord på en bønn vi alle bærer på, om forløsning. Det trenger ikke bety en lykkelig slutt, men det insisterer på at verdighet og mening er mulig i alt liv. På sett og vis går fortellingene i forbønn for oss når de uttrykker en klage eller demonstrerer en tillit som vi ikke selv har satt ord på. Og det er mange ord, det trengs mange ord. Løvaas gyver løs på dem, samtidig som hun lar det som ikke kan sies komme til syne i mellomrommene.
Her, i fortellingene, ordene og tausheten, vil jeg plassere framtiden og bønnen min akkurat nå.
LES HELGENS BOKSTOFF:
• «Pesten gjør at mennesket henter fram krefter i seg som er større enn dem selv»
• Anmeldelse av Håvard J. Nilsen: – Oppgjøret med en lykkegud framstår som helt nødvendig
---
Fakta:
---